Samtykke er ikke puritanisme.

Å kritisere en fotballpresident og kreve hans avgang etter seksuelle overtramp mot egne spillere er ikke en overreaksjon og det er heller ikke en “ny sekulær puritanisme”. Det handler tvert imot om en minstestandard for forventninger knyttet til respekt, grensesetting og samtykke, særlig når det involverer personer i maktposisjoner.

Mong sier at det er en overreaksjon å kreve Rubiales avgang for hans handling overfor Hermoso. Jeg vil hevde at i en verden hvor overtramp og skjeve maktforhold fortsatt eksisterer, er det kritisk og nødvendig å sette en standard for hvordan vi forventer at ledere oppfører seg, eller hvem som helst skal oppføre seg. Forventning om samtykke er ikke et uttrykk for moralisme, men et grunnleggende krav om respekt og ivaretagelse av den enkelte.

Samtykke i seksuelle situasjoner, uavhengig av omstendighetene, er et fundamentalt prinsipp for alle relasjoner. Det handler ikke kun om det fysiske i øyeblikket, men også om den psykologiske påvirkningen det kan ha på personen som blir utsatt for uønsket oppmerksomhet eller et overgrep. Samtykke er en anerkjennelse av den andres autonomi, verdighet og rett til egen kropp. Når samtykke blir ignorert blir personens grenser tråkket over og deres følelser oversett. Når dette kommer fra ledere så er tilliten til dem borte.

Det er en feilaktig oppfatning at lidenskapelige øyeblikk eller overstrømmende gledesutbrudd unnskylder overtramp av personlige grenser. Selv om eufori kan få følelser til å boble over, skal det aldri være en fribillett til å ignorere grunnleggende prinsipper om respekt og samtykke. Det er viktig å huske at et kyss, en berøring, eller enhver annen form for fysisk kontakt, selv om de er korte og situasjonsbestemte, kan ha langvarige konsekvenser for den personen som mottar handlingen. Å forsøke å male et krav om at dette må få konsekvenser som å være den nye spanske inkvisisjonen er fullstendig bak mål og fortjener i seg selv rødt kort.

Derfor, i stedet for å latterliggjøre ideen om samtykke, som Mong gjør, bør vi understreke viktigheten av det. Også i euforiske øyeblikk. Nettopp det at vi i dag er så klar over at det er maktstrukturer i samfunnet og viktigheten av samtykke tilsier at vi ikke skal minimere slike hendelser. Tvert imot bør vi erkjenne deres potensielle skade og jobbe for å sikre at alle mennesker føler seg trygge og respektert, også på fotballbanen. Selv når noen scorer mål.

Å redusere dette til en debatt om “ekteskap versus samtykke” er å miste poenget. Dette handler ikke om å vende tilbake til gammeldagse verdier eller å fremme en ny puritanisme. Det handler om å erkjenne at alle fortjener respekt, uavhengig av kjønn, posisjon eller situasjon. Det handler også om at personer i maktposisjoner ikke bare kan gripe fatt i den nærmeste personen de tenker at det kan være fint å kysse og gjøre nettopp det. Videre handler dette om tillit i maktposisjoner, for selv om man på sikt kan bli tilgitt og få en ny sjanse, så betyr ikke det at man beholder maktposisjonen i mellomtiden.

Til slutt, i stedet for å latterliggjøre “ny puritanisme”, burde vi hylle de som står opp for rettferdighet, grensesetting og respekt. For det er dette som vil lede oss mot et samfunn hvor alle blir behandlet med verdighet og respekt, og hvor vi kan være trygge for at vi ikke blir utsatt for uønskede hendelser.

^{Innlegget ble publisert av Bergens Tidende 31. August 2023 under samme tittel.}