Humanistisk konfirmasjon står på egne ben

Humanistisk konfirmasjon har lang historie og står på egne ben, basert på humanistiske verdier og det humanistiske livssynet. Det er ikke en lett eller hurtig variant av Kirkens konfirmasjonstilbud.

Stine Kiil Saga i Hønefoss kirke skriver i Vårt Land om viktigheten av å ta konfirmantene seriøst, og ikke bare basere seg på gamle fordommer om hva som er viktig for konfirmantene. Særlig trekker hun frem at konfirmantene har valgt det selv, noe som også er svært viktig for oss i Human-Etisk Forbund.

Samtidig opplever jeg det som uheldig at i kampen mot de som ønsker en kortere konfirmasjonstid i Den norske kirke så velger Saga å trekke frem humanistisk konfirmasjon som «hurtig-konfirmasjon» og at «det kan sikkert kjennes ut som et effektivt alternativ» for konfirmantene. Hun peker videre, i et implisitt derimot, på at «for oss som kirke handler konfirmasjonstiden like mye om å bygge relasjoner og bli kjent med hverandre over tid». Som om ikke det relasjonelle er viktig for konfirmasjonstiden i Human-Etisk Forbund og.

Dette bærer dessverre ikke preg av respekt, verken for tilbudet eller for konfirmantene som benytter seg av det. Så er jeg helt enig i at 60 timer over 8 måneder er mer enn 22-30 timer, spredt ut over 4-5 måneder. Man kan mene mye om lengden på slike konfirmasjonstilbud, men Jeg klarer likevel ikke å se at det er lengden på konfirmasjonskurset som er utslagsgivende for at man velger det ene eller det andre. Det mistenker jeg at ikke fremkommer i undersøkelsen hun viser til heller. Særlig med tanke på at Kirken også har mer intensive varianter av konfirmasjonstilbudene sine.

Human-Etisk Forbunds konfirmasjonstilbud er ikke en hurtig- eller kortutgave av Kirkens konfirmasjonstilbud, men et selvstendig konfirmasjonsopplegg basert på våre verdier og vårt livssyn. Så står vi i en del av den samme problematikken som Kirken, nemlig å gjøre oss til en relevant organisasjon i årene etterpå. Det er en oppgave vi nok klarer best uten å snakke ned hverandres opplegg.

Hvis vi likevel nå først er i gang med å se på konfirmasjonstrendene så må jeg innrømme at det ikke er hvorvidt noen velger en kristelig eller humanistisk konfirmasjon jeg tenker mest på. Det er jeg glad for at de kan velge selv. Jeg er derimot ganske bekymret for fremtiden til konfirmasjon som tradisjon i Norge. I Oslo ser vi at andelen som konfirmerer seg ligger på rundt 50% av ungdomskullet. For resten av landet ligger det et sted på rundt 70-75%. Konfirmasjon har gått fra være noe man selvsagt gjorde i kirken til noe man selvsagt gjør, stort sett enten hos Human-Etisk Forbund eller Den norske kirke. Det kan se ut som at i fremtiden så vil «nonfirmantene» være en stadig større gruppe. Tradisjoner som ikke oppleves som relevante eller meningsfulle blir fort marginale.

Konfirmasjon er for meg en viktig del av limet som holder oss sammen som samfunn. Bursdager, gravferder, julefeiring, 17.-mai, eller fredagstaco er andre slike nyere eller eldre feiringer og ritualer som er med på å bygge fellesskap, og det er viktig. Konfirmasjonstiden gir ungdommene muligheten å stoppe litt opp, reflektere over hvem de er, hvem de vil bli og ha som fyller deres liv med meining. Det er fortsatt en viktig tid for å styrke og gjøre sterk ungdom i en overgangstid fra barn til voksen.

Humanistisk konfirmasjon har eksistert i Norge siden 1951, først som borgerlig og nå som humanistisk konfirmasjon. Det er en etablert del av det norske tradisjons- og livssynsmangfoldet, og jeg håper at vi kan snakke om hverandres konfirmasjonstilbud på en respektfull og åpen måte.

^{Innlegget ble publisert av Vårt Land 31. august 2023 under samme tittel.}