Vekkelse eller virkelighetsflukt? Kanskje ingen av delene?

Ser vi en kristen vekkelse eller en virkelighetsflukt i livssyns-Norge? Dette spørsmålet stilte Folkehøgskolene i en debatt under Arendalsuka. Jeg mener det er et klart svar: Det er ikke noen av delene.

Ingen vekkelse

De siste årene har vi sett flere oppslag, både i Norge og i utlandet, om at unge søker seg til kirken – ikke bare til de konservative frimenighetene, men også til Den norske kirke og andre menigheter. Noen tolker dette som et tegn på vekkelse og sakralisering, mens folkehøgskolene spør retorisk om det kan kalles en virkelighetsflukt. For meg er det et spørsmål om vi virkelig ser en så stor økning i menighetene som det gis inntrykk av. Det er nok også mer sannsynlig å se dette som et uttrykk for noe mer grunnleggende: et større og bredere behov for fellesskap i en tid preget av usikkerhet, der ungdom og unge voksne søker til mange ulike typer fellesskap.

Selv om tallene viser en viss økning, gir de likevel ikke grunnlag for å forvente en vekkelse. Den katolske kirke rapporterer om rundt 500 innmeldinger de siste årene av unge voksne. Den norske kirke hadde om lag 750 innmeldinger i aldersgruppen 25–34 i 2024. Til sammenligning meldte nesten 1500 unge voksne i samme aldersgruppe seg inn i Human-Etisk Forbund i 2024. Selv om vi tar med mindre frikirkelige menigheter, er bildet likevel klart: Dette er ingen massemobilisering, og det er lite trolig at det er en vekkelse på gang.

Det argumenteres også innimellom med at kristne stevner og sommerleire har økende tilslutning, men heller ikke disse tallene tyder på en vekkelse. Det er også vanskelig å skulle sammenligne tall og det er nok også grunn til at tro at det er en del overlapp i brukermassen. Hvis vi likevel tar utgangspunkt i Norsk Monitor, hvor 22% av de mellom 15 og 24 i 2022 rapporterte at de trodde på Gud. Dette antyder at det burde være omtrent 121 000 personer i aldersgruppen som tror på Gud, basert på et antall på rundt 55 000 i hvert årskull. At man lykkes bedre med rekrutteringen fra denne gruppen unge voksen er ikke i seg selv et argument for at det foregår en vekkelse blant ikke-religiøse eller annerledes-troende.

Fellesskap i urolige tider

Krig, klimakrise og global uro trekkes frem som forklaring på hvorfor det nå skal foregå en vekkelse. Selv om jeg ikke finner vekkelsesforklaringen som sannsynlig, tror jeg likevel at mange unge søker trygghet og mening i livene sine. Dette forsterkes av uroen i verden. For noen er svaret å finne i en menighet, for andre i frivillige organisasjoner, idrettslag eller små interessefellesskap. Poenget er at søken etter fellesskap er en grunnleggende menneskelig behov, uavhengig av om fellesskapet er religiøst eller sekulært.

Som leder i Human-Etisk Forbund er det min overbevisning at det viktigste er å finne det fellesskapet som passer deg best, om det er i speideren, fotballaget, spillklubben, Røde Kors – eller et tros- eller livssynssamfunn. I en tid med utrygg verdenssituasjon er det enda viktigere at vi har slike trygge havner.

Ingen sekulær drøm om religionens bortgang

Det hender jeg møter forestillingen om at sekulære ønsker at religion skal forsvinne. Så også i denne debatten. Det er likevel sjelden tilfelle. Realiteten er at vi lever i et mangfoldig samfunn, og at dette mangfoldet beriker oss. Spørsmålet er ikke om religionen vil «overleve», men hvordan vi kan legge til rette for gode livssynsfellesskap side om side, både for de som har en tro og for de som ikke er religiøse eller som er fullstendig uinteressert i organiserte livssynsfellesskap. Vi må nok også i økende grad akseptere individenes flytende livssyn eller der hvor de føler tilhørighet til (elementer fra) flere ulike livssyn.

Å omtale søken etter fellesskap som virkelighetsflukt er, etter mitt syn, lite respektfullt. Behovet for å være del av noe større enn seg selv er et helt normalt, menneskelig trekk. Det handler om å møte virkeligheten, ikke rømme fra den – med støtte, samhold og et sted å høre til.

Hva vi bør ta med oss

Det er lett å gjøre seg store tanker om en ny vekkelse, særlig for de som ønsker seg noe slikt, men like lett å overse at de fleste unge fremdeles har et distansert eller direkte uinteressert, forhold til religion. Det er likevel noe i dette vi bør ta med oss vi som driver i «livssynsbransjen», at en urolig verden gjør at fellesskap blir viktigere og det kan bli en søken etter mening, og løsningen for noen kan ligge nettopp i fellesskapene våre. Det er signaler og behov vi bør ta på alvor. Dette behovet blir ikke mindre i møte med en urolig verden.

Så selv om det kanskje ikke er en vekkelse på gang, er det nok likevel ikke uviktig det vi nok sannsynligvis ser, at fellesskap blir viktigere. For enten det skjer i kirken, i et livssynssamfunn eller på andre arenaer, er det fellesskapet i seg selv som er den viktigste ressursen vi har. Dette er noe vi kan og bør jobbe aktivt for, slik at alle kan finne det fellesskapet de har behov for.

^{Innlegget ble publisert av Vårt Land den 15. august 2025 under samme tittel.}