Skal norske lover verne om gudstjenestetiden?

Hvorfor er kino og andre kulturtilbud forbudt i kirketiden? Den pågående debatten i Aftenposten og Vårt land om kinoforbudet på søndager før klokken 13 er interessant. Kanskje minst like viktig er det å diskutere hva som skal være formålet med et slikt lovverk. Skal det være å verne om «det gudstjenestelige liv», slik det står i loven i dag?

Denne debatten rører ved kjernen av hva det vil si å leve i et mangfoldig samfunn, og hvilke verdier vi ønsker skal prege dagens Norge. Hvordan begrunner vi det som skal være vårt felles regelverk når vi skal være et livssynsåpent samfunn? Lovgivningen som forbyr kino og andre offentlige tilstelninger i kirketiden, har sine røtter i en tid hvor samfunnet var langt mer ensartet i sin religiøse praksis. I hvert fall tilsynelatende. I dag står vi overfor et mangfoldig samfunn, hvor mennesker med ulike livssyn lever side om side. Det er nettopp derfor det virker både gammeldags og kontraproduktivt å opprettholde et forbud som i så stor grad favoriserer ett spesifikt livssyn.

Jeg anerkjenner søndagen som en annerledes dag. En dag hvor de fleste har fri fra jobb. Dette er noe jeg verdsetter både personlig og som livssynsleder. I et livssynsåpent samfunn kan det fremdeles være slik at søndagen er en felles fridag for de fleste av oss. Men det er problematisk at denne annerledesheten skal defineres utelukkende gjennom restriksjoner som favoriserer kristne praksiser og med en begrunnelse nettopp om å verne om kristne seremonier.

I mine øyne står dagens forbud i direkte kontrast til målet om et livssynsåpent Norge. Det er et klart eksempel på hvordan lovgivning kan virke ekskluderende, ved å opprettholde en norm som privilegerer ett livssyn over alle andre. Dette er ikke i tråd med et moderne samfunns verdier, hvor likhet, inkludering og mangfold står sentralt. Da kan vi ikke begrunne felles lovverk med hensynet til enkeltreligioner.

Kritikken mot det nåværende kinoforbudet handler ikke om å underminere søndagens verdi som hviledag, men om å anerkjenne at det finnes ulike måter å tilbringe denne dagen på som kan være like verdifulle. Det at noen lokale politimestere i praksis har gitt permanente unntak fra dette forbudet, viser at dette er på overtid å gjøre noe med.

Vi står overfor et valg: Skal vi klamre oss til en fortid der ett livssyn dominerte det offentlig rom, eller skal vi ta skrittet fullt ut og omfavne et samfunn hvor alle livssyn kan blomstre side om side? Mitt håp er at vi velger det siste. Å oppheve forbudet mot kino på søndager før klokken 13 er et lite skritt på denne veien. Å se på hvordan vi begrunner at søndagen skal være annerledes er derimot langt viktigere, og ved å endre formålet for Lov om helligdager og helligdagsfred ville vi tatt et betydningsfullt skritt mot et mer inkluderende og livssynsåpent samfunn.

Dette handler ikke kun om kino og det er ikke en kamp mot gudstjenester. Det handler om prinsippet om likhet for loven og om å bygge et samfunn hvor alle føler seg like verdsatt. Som leder i Human-Etisk Forbund vil jeg fortsette å kjempe for et livssynsåpent samfunn. Et livssynsåpent samfunn er krevende å innføre. Det forutsetter at vi skaper nye praksiser, nye begrunnelser for de bestemmelsene vi har, og at vi ser prinsipielt på lover og regler, for å skape et rom for likebehandling.

^{Debattinnlegget ble publisert av Vårt Land 29.02.2024 under samme tittel.}