Å banne i kjerka…

Arnlaug Høgås Skjæveland har skapt rabalder etter landsmøtet i Humanistisk Ungdom med talen hun holdt der, som senere ble publisert i Vårt Land og utdypet i Fri tanke. Styreleder i Human-Etisk Forbund, Tom Hedalen, kaller kritikken naiv, en skivebom, og misforstått – og mener kritikken er urimelig.

Selv om jeg synes at dette til dels kan være litt mye offentlig uthenging av skittentøyvasken så tenker jeg at det også kan være sunt. Jeg tror det er bra at de forskjellige interne synspunktene løftes til overflaten slik at de vekker debatt. Særlig når jeg tenker at i utgangspunktet har ingen av dem fullstendig rett. Human-Etisk Forbund som organisasjon trenger at forskjellige sider ved og meninger i organisasjonen løftes frem i lyset. Så lenge vi klarer å enes om det vi har felles og bevarer den enheten vi i stor grad ser i Norge i den humanistiske leiren.

Den som «banner i kjerka» denne gangen er Skjæveland, som trekker frem at vi må la den livssynspolitiske kampen komme mer i bakgrunnen. Som hun selv sier til Fri tanke er dette en sak som er veldig viktig for mange medlemmer i Human-Etisk Forbund. Hun peker også på hvor Human-Etisk Forbunds fokus ser ut til å ligge i sosiale medier – mindre på seremonier og livssyn, og mer på politikk og kamp mot statskirkeordningen. Mens Skjæveland trekker frem at det jo er seremoniene som er vår største virksomhet.

Det er vel også her Hedalen og Skjæveland er mest enige. At seremoniene våre er den største aktiviteten i forbundet. Ut over dette ser det ut til å være rimelig stor uenighet mellom styrelederne i moder- og datterorganisasjonene. Hedalen understreker at religionskritikken er en viktig del av organisasjonens historie som er historieløst å heve seg over og som det er ugreit å glemme hva har kostet. Han minner også om den store makten religion fremdeles har i Norge og verden i dag.

Slik jeg opplever virkeligheten som medlem i Human-Etisk Forbund befinner den seg et sted midt imellom. Kampen mot statskirkeordningen og diskriminering med bakgrunn i denne er definitivt ikke over, og den bør definitivt ikke tones ned. Kampen for likebehandling, likestilling og likeverdighet for alle mennesker i Norge primært og verden sekundært kan ikke kuttes ut. Ei heller når den må fremføres som kritikk av praksis og lære hos andre tros- og livssynsorganisasjoner. Det vil også være uriktig å tone ned denne kampens betydning i Human-Etisk Forbunds historie. Særlig veksten under Levi Fragell som generalsekretær og styreleder ville vært umulig uten dette. Det er derfor synd at Skjæveland utelukker de litt mer aktivistiske aksjonene mot uheldige utslag av statskirkeordningene, som for eksempel skolegudstjenestene.

På tross av at det er uheldig å tone ned historien er det samtidig viktig at vi utvikler oss i takt med utviklingen ellers i samfunnet. Her har Skjæveland helt rett. Vi beveger oss i retning en situasjon hvor ikke-tro og ikke-medlemsskap er det dominerende. Da må vi ikke overta majoritetsarrogansen som Den norske kirke har stått for. Det er noe jeg lett kan se at skjer om vi ikke passer oss for dette.

Samtidig er jeg svært enig med henne i at når man ser på hva vi stort sett bryr oss med på Facebook-sidene og Twitter-kontoene til Human-Etisk Forbund. Her dreier det seg i større grad om livssynspolitiske temaer og heller bombastiske uttalelser mer enn det er fokus på livssynet, seremonier og oss selv. Dette tenker jeg er uheldig. Våre egne synspunkter drukner tidvis litt i det politiske. For meg som jobber mye med nettopp livssynspolitikk kan det absolutt være fint at jeg opplever at det er engasjement for det jeg jobber med og andre livssynspolitiske saker. Om det derimot er heldig for forbundet som sådan, det er jeg mer usikker på.

Vi trenger fokus på likebehandling, likeverd, og likestilling – gjerne med et interseksjonelt perspektiv, slik American Humanist Association tydelig har gått ut med. Dette må inkludere kampen mot statskirkeordningen og religiøs praksis på tvers av menneskerettighetene. Men vi trenger også at vi i større grad løfter vårt eget livssyn og våre egne standpunkter uten å bli hoverende eller tabloide i sosiale media. Vi er allerede flinke til dialog, la oss løfte det i enda større grad utad.

_{Dette debattinnlegget ble publisert på Fri Tanke 20.04.2016 med tittelen “Å banne i kjerka“.}