Grunnloven var uten trosfrihet

Øygunn Kallevik hevder at grunnloven gav trosfrihet til folket i 1814. Det gjorde den dessverre ikke. Grunnloven sørger heller ikke for likebehandling i dag – det må vi sørge for.

På tross av at grunnloven av 1814 var en relativt liberal grunnlov i mange henseender så var den ikke en grunnlov som sørget for arbeidet for trosfriheten. Det var heller ikke slik som Kallevik skriver at den sørget for trosfrihet til innbyggerne i Norge. Det var ikke bare kongen og staten som enhet som ikke fikk trosfrihet eller være sekulær. Dette gjaldt også for innbyggerne i Norge. Trosfriheten kom litt etter hvert, med opphevelsen av jødeparagrafen og konventikkelplakaten, men det var først i 1891 at tilhengere av andre religioner enn de kristne retninger fikk lov til å etablere seg i Norge. Dette var rettigheter man måtte kjempe for.

Selv i dag så må vi kjempe for disse rettighetene. Selv om grunnloven i dag sier at den skal sikre menneskerettighetene, så er det fremdeles slik at §4 i grunnloven krever at statsoverhodet tilhører kristendommen. Spesifikt en retning innenfor kristendommen. Dernest er det slik at §16 i grunnloven setter et krav om hva slags folkekirke Norge skal ha, hvilken kristen retning den skal tilhøre, og setter ytterligere krav til kirken gjennom egen lov. Som i en bisetning så informeres det om at ”alle vi andre” også skal få lik støtte som Kirken.

Dette er ikke likebehandling og likeverd. Den norske kirke settes i en klar posisjon over alle de andre i dagens grunnlov og i lovverket ellers. Når vi i tillegg ser at Stortingspolitikerne i flere vedtak ser bort i fra grunnlovens krav til lik understøttelse så er det tydelig at det fremdeles er en vei å gå for å sørge for full likebehandling og trosfrihet i Norge. AS Norge bør ikke være en garantist for at en spesiell religiøs retning skal ha vilkår de andre ikke har. De bør heller ikke sørge spesielt for dette trossamfunnets religiøse ledere, særlig om de ikke sørger for det samme for andre tros- og livssynssamfunn. Derfor kan det heller ikke være en statlig oppgave å sørge for spesielle lønnsnivåer eller utdannelser for disse – det må være en sak mellom trossamfunnet og de religiøse lederne i dette trossamfunnet.

Allikevel har jeg en forståelse for Kalleviks ønske om at vi som samfunn skal ta godt vare på prestene. Mange av dem gjør en viktig jobb for de som tilhører dette trossamfunnet. Jeg forstår også at gudstjenester rundt juletider er viktige for de kristne. Allikevel er det her de som regner seg som kristne må kjenne sin besøkelsestid. Det kan ikke være slik at vi skal ha gudstjenester i skoletiden eller spesielle avtaler for ansatte i et av mange trossamfunn bare fordi vi synes det er koselig. Derfor er det viktig at de som ønsker å ha gudstjenester til jul besøker disse med barna sine fremfor å kreve at skolene skal gjøre jobben med å ta med seg barn i kirken. Det er også viktig at de som ønsker at prestene skal ha god lønn og gode forhold bruker kirken og engasjerer seg i kirkedemokratiet.

Jeg har nok lite bruk for en prest i løpet av livet, Kallevik, men om du har det, så er det flott. Allikevel er ikke det et argument for at et trossamfunn skal få en utpreget posisjon i grunnloven eller at et trossamfunn skal få spesielle vilkår. Det er derimot et argument for at de troende skal ta en større del av ansvaret for å sørge for at dette skjer – i regi av trossamfunnet selv.

_{Dette debattinnlegget ble publisert i en litt forkortet utgave av Bergens Tidende 22.02.2017 under tittelen “Jeg trenger ikke noen prest“. Teksten var et svar til teksten “Eg har alltid vore glad i prestar“.}