Jeg er glad det er 3-5 år til barna mine kan bli med i et ungdomsparti

Som politisk interessert far og lærer har alle sakene med seksuell trakassering, overgrep, utnyttelse, og #metoo i de politiske partiene vekket frykt. Frykt for hva mine barn vil møte når de blir gamle nok å bli med i et politisk parti eller andre ungdomsorganisasjoner.

Som far som selv er oppvokst i en politisk engasjert familie så har det vært naturlig å oppdra mine barn til å engasjere og organisere seg. Til nå har det engasjementet de har vist utelukkende vært en glede for meg. Denne gleden har forsuret gradvis med utviklingen av høstens overgreps- og #metoo-saker i forskjellige partier og ungdomspartier.

Som forelder og lærer er mitt budskap til de politiske partiene og deres ungdomspartier klart; dette går faen meg ikke! Nå må det skje en kraftig kursendring. Det vil sitte langt inne for meg å støtte at mine barn melder seg inn i eller tipse elevene mine om å melde seg inn i en ungdomsorganisasjon eller i et politisk parti – om jeg ikke kan få forsikringer om at organisasjonene tar seksuelle overgrep og -trakassering alvorlig, at tillitsvalgte ikke lenger kan utnytte medlemmene uten sanksjoner, og at de unge blir tatt alvorlig og blir behandlet godt om noe først skjer.

Særlig urovekkende er det å se hvordan innkomne varsler blir behandlet. Det blir tydelig at dette dreier seg om mennesker og det dreier seg om makt . Derfor er det ekstra viktig at når overgrep og overtramp skjer så blir varslene tatt alvorlig, oppførsel blir tatt tak i, og lederes oppførsel også blir et tema. Særlig når mange av sakene har en strafferamme på flere år. Når en ser hvordan Unge Høyre prøver å hjelpe Kristian Tonning Riise med å dekke over og avdramatisere varslene mot han, når man ser hvordan sakene mot Giske blir behandlet , og når man ser hvordan KrFU behandler Julia Sandstø blir jeg som forelder og lærer skeptisk. Om bare 10% av hva Sandstø forteller om prosessen stemmer så bør enkelte ansatte og innvalgt ledelse i KrFU vurdere sine stillinger. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner også nødt til å gå i seg selv og vurdere hva de skal gjøre for å forhindre at deres representanter opptrer og blir oppfattet slik i fremtiden.

Jeg er glad det er flere år til mine barn kan melde seg inn i partier og organisasjoner. Jeg tror det er overtydelig at de trenger tid på seg til å rydde opp, ta de grepene som er nødvendige mot tillitspersonene og andre som er en del av problemet, og til å legge seg til gode rutiner som sikrer alle medlemmenes trivsel, og ikke minst sikkerhet. Dette kan ikke skje over natten, og de må vise at dette er noe som holder seg over tid – at det ikke bare renner ut i sanden når oppmerksomheten glir over til andre temaer.

Den mer umiddelbare bekymringen gjelder for elevene mine. De er nå i riktig alder både for å kunne selv velge å bli medlem, bli aktiv og noen av dem kan til og med stemme. Hvordan kan jeg anbefale dem å ta engasjementet sitt videre om det de møter ute i politikken og i organisasjonsverdenen er det vi har sett denne vinteren? Kan jeg med god samvittighet virkelig sende elevene mine i den retningen slik situasjonen er i dag?

Noen måneder inn i #metoo er det nok lenge igjen til alle skjelettene er ute av skapene. Det som har kommet frem til forteller oss at de yngre, og særlig de kvinnelige, medlemmene må være i fokus for et godt sikkerhetsapparat. Uavhengig av om det er i den daglige driften eller i forbindelse med årsmøter, landsstyremøter, eller møter i lokallaget. Selv om det å være beruset ikke er noen unnskyldning for å begå slike handlinger virker det som at mangelen på kontroll ved inntak av alkohol er en gjenganger. Alkohol begrenser også at ungdommenes muligheter til å ta vare på seg selv. Derfor bør det være åpenbart at alkohol ikke bør være tillatt i ungdomsorganisasjoner. Alkoholservering på fest kan ikke lenger være det fremste markedsføringsverktøyet, slik det var hos Unge Høyre da jeg gikk på videregående i Oslo. Det bør være i “de voksne” partienes interesser å sørge for at det er ungdomsvennlige arrangementer i sammen med arrangementer i moderpartiene. Det er ingen mangel på historier om voksne partifolks omgang med ungdommene. Partiene klarer seg ikke uten et tilsig av ungdommer til å drive partiene fremover.

Som forelder til engasjerte barn og lærer for engasjerte elever trenger jeg at partiene må kunne dokumentere for meg at de tar seksuelle overgrep og -trakassering alvorlig, og har rutinene på plass, og at når noe først skjer så blir det gjort noe med. Dette må innebære at tillitsvalgte og ledere ikke lenger kan utnytte medlemmene uten sanksjoner, og at de unge blir tatt alvorlig og blir behandlet godt om noe først skjer. Jeg må få vite at de fanger opp, tar grep og griper inn. Dette må innebære at de ikke kan vente på konkrete varsler, men griper inn når de får høre om at noe kan ha skjedd. Politikk går ut på tillit. De er folkevalgte og deres makt ligger i at de har folkets tillit. Klarer ungdomspartiene dette kan de igjen få min tillit.

_{Dette debattinnlegget ble publisert hos NRK Ytring 19.01.2015 med tittelen “Hold barna unna politikken“.}