Kan jeg få bli kompostert?

Hvis jeg vil komposteres når jeg dør så kan jeg ikke det med dagens lovverk. Dagens gravferdslov tillater det ikke, og disse begrensningene begynner å bli et problem.

Når jeg dør kan jeg tenke meg å bli jorden rundt røttene til et epletre eller blant røttene til en av bringebærbuskene i hagen. Det tror jeg ville vært en fin avslutning på dette livet. For å oppnå dette måtte jeg ha blitt kompostert etter min død og så bli plantet om når prosessen var ferdig. Ikke spesielt vanskelig, men det er dessverre ikke mulig i Norge i dag.

Selv om jeg ønsker en annen gravferd enn hva som er mulig med dagens lovverk er ikke dette det største problemet her. Problemene er relatert til dagens gravferdspraksis, hvor likene ikke råtner (fort nok eller i det hele tatt) og hvor vi ikke har nok plass til å gjøre av alle de avdøde fordi vi i bynære strøk mangler gravplass. I tillegg er det mange steder langt til nærmeste kremasjonsovn, og gravferdsadministrasjonen har mulighet til å ta ekstra betalt om noen velger kremasjon fremfor kistebegravelse.

Dagens gravferdslov tillater i hovedsak to mulige «plasseringer» for den avdøde. Den mest tradisjonelle muligheten er kistegravferd, men fra og med 1898 var det også mulig med kremasjon i Norge. I tillegg kan en søke fylkesmannen om askespredning og gravlegging av askeurner på private steder. Hovedmulighetene i gravferdsloven er dypt forankret i en fortid hvor nær alle tilhørte den lutherske statskirken og hvor nær alle ble begravet med utgangspunkt i en seremoni i en kirke. En kirke som lenge holdt på å at liket måtte i så stor grad som mulig være helt og uforstyrret siden legemet også skulle gjenoppstå på den siste dag. Derfor var selv ikke det å innføre kremasjon i Norge spesielt populært, og det er fremdeles mulig for prester å reservere seg mot å gjennomføre begravelsesseremonier hvor den avdøde skal kremeres. Å forandre på det som folk opplever som tradisjon er sjelden populært.

Jeg vil som sagt bli kompostert ved min død, slik at jorden kan brukes på nytt i min egen hage, men dette er ikke det eneste alternativet til dagens ordninger. Tidligere har Oda Rygh skrevet i Humanist og i Dagbladet om dette, og jeg har skrevet i Agenda Magasin og Morgenbladet om forskjellige alternativer vi har for hvordan vi tar vare på våre døde etter at livet er over. Det kan være alt fra en så lite radikal løsning som en kisteløs begravelse på en gravplass til mer radikale varianter hvor den avdøde danner vekstgrunnlaget for et nytt tre eller hvor kremasjonsasken blir omgjort til en diamant. Det finnes også flere muligheter for «kaldkremasjon» som er mer miljøvennlige enn dagens energikrevende og forurensende kremasjonsovner.

Kulturdepartementet jobber med ny lov om tros- og livssynssamfunn som også inkluderer noen forandringer i gravferdsloven. Selv om jeg støtter forandringer på hvem som skal stå for administrasjonen av gravferdene i norske kommuner, om det er Kirken eller kommunen som skal gjøre dette, så vil ikke disse forandringene gi flere muligheter for gravferd for befolkningen. Med en befolkning som i økende grad har forskjellig livssyn, hvor stadig flere holder seg unna organisert tro og livssyn, og med en befolkning med større kulturell variasjon bør ikke valgmulighetene være så låste som de er i dag. Forskjellige kulturer har forskjellige tradisjoner for gravlegging og borgerne i Norge kan på individuelt grunnlag ha forskjellige ønsker for hvor de vil være når de en gang ikke lenger er. Selv jeg forstår at vi skal ha noen begrensninger – for eksempel vil jeg i liten grad bli fornøyd om jeg oppdager at liket til den gamle eieren av huset jeg har kjøpt ligger nedgravd i plenen. Det likevel er langt i mellom en liberalisering av dagens regelverk og muligheten til å havne ubehandlet i egen plen.

Det er med andre ord slik at gravferdsbestemmelsene i gravferdsloven også må gjennomgås, for å se på hva som kan liberaliseres og hvordan – slik at jeg kan få mitt ønske oppfylt når jeg en gang dør. Forhåpentligvis har politikerne god tid på seg, men jeg håper at Trine Skei Grande og Kulturdepartementet kan begynne å se på dette allerede i denne stortingsperioden. For det er bare på den måten vi kan gjøre gravferdene mer miljøvennlige, mindre plasskrevende, og mer åpne for individuelle ønsker.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Bergens Tidende 25.04.2018 med følgende tittel “Når jeg dør, vil jeg ligge blant bringebærbuskene“.}