Alf Gjøsund kommer (Vårt Land 29. april) med det noe flåsete forslaget om å gi elevene en skoleimam før ekstremismen tar dem. Dessverre finner jeg flere ulemper enn fordeler med forslaget.
Den norske fellesskolen skal være nettopp en felles skole, for oss alle, uansett tro og livssyn. Det er mange elever som er medlem av Den norske kirke, noen som tilhører andre kristne trossamfunn, noen som tilhører forskjellige muslimske trossamfunn, jødiske elever med forskjellig orientering, hinduismen bør jeg ikke begynne på, ateistiske elever i forskjellige varianter og flere andre religioner og livssyn enn selv enn religionslærer klarer å nevne eller får plass til i dette innlegget.
Ved å skulle knytte til seg skoleimamer, skoleprester og andre religiøse vil skolen fremstå som normgiver for hva som er «riktig» utgave av denne religionen. Interne minoritetsgrupper vil i større grad kunne føle seg utestengt nettopp av et tiltak. Det vil ikke hjelpe at disse representantene for sine menigheter også har kunnskaper om holdninger, tanker og tolkninger fra andre religiøse grupper fra samme tradisjon; de vil være representanter for sin gruppe, ikke alle de andre.
Problem. Vi har allerede et samarbeidsproblem i skolen, hvor vi ser at de offentlige skolene i stor grad kun samarbeider med Den norske kirke. Det ser også ut til at de har problemer med å forstå at de faktisk samarbeider med kun et av mange trossamfunn i samfunnet. Å forsterke dette ved å knytte skolene til kun bestemte menigheter og imamer vil knapt være en forbedring. Det vil gi mer variasjon, men det vil bare forsterke det vi allerede ser.
Gjøsund trekker også inn religionslærernes fagkompetanse inn i saken, og jeg må dessverre i stor grad gi han rett i dette. Religionsfaget har typisk sett blitt ganske stemoderlig behandlet. Et fag som lærere har blitt gitt for å fylle opp stillingsprosenten. Det kreves mye kunnskap for å kunne behandle religionene likeverdig, gi svar på alle spørsmålene elevene kommer med, og for å rette opp misforståelser skapt av mediene.
Mer kompetanse. Når det er sagt så tror jeg at Gjøsund har rett i dette. Det er nok behov for mer kompetanse om islam i skolen. Men kompetansen må sitte hos lærerne, ikke hos eksterne samarbeidspartnere. Det er også behov for mer samarbeid andre menigheter og trossamfunn i skolen, slik at dette blir likeverdig og ikke dominert av Den norske kirke. En idé for kommunene er å utarbeide lister over kontaktpersoner som kan kontaktes fra forskjellige tros- og livssynssamfunn når det er behov for det.
Det er et problem for anti-radikaliseringsarbeidet som Gjøsund ikke trekker inn, selv om det er høyst relevant. Regjeringens KRLE-forslag vil i effekt gi mye mindre tid til å gi elevene kunnskaper om de forskjellige religionene i verden, inkludert problemområder, forskjellige tolkninger og så videre.
Kunnskap er det viktigste motmiddelet mot radikalisering. Det er riktignok slik at verken RLE, KRLE eller RE har tid nok til å ta for seg alle minoriteter, små religioner og spesielle retninger av trossamfunn. Men jeg vil hevde at et slikt fag er langt mindre normgivende enn hva det vil være å ha en representant for trossamfunnet tilstede på skolen.
Ja til en felles skole, for alle, uansett tro.
Dette debattinnlegget ble opprinnelig publisert den 12.05.2015 i Vårt Land under tittelen «Skolen bør være sekulær, for oss alle…». Den ble også publisert på verdidebatt samme dato og med samme tittel. Den er et svar til Alf Gjøsunds kommentar fra 29. april.
Christian Lomsdalen er ph.d-stipendiat ved Universitetet i Bergen etter mange år i den videregående skolen som lektor. Ved siden av dette lager han podkast og leder Human-Etisk Forbund. Du finner han også på podkastene Tanketrigger, Frokostkaffen, og PedsexPod. Han er førstegenerasjons bergenser, far og bonusfar til fire, og alltid engasjert. Ateist, feminist og humanist.