Skolens oppgave er ikke å forkynne…

Filip Rygg viser dessverre liten innsikt i debatten rundt skolegudstjenester. I Bergensavisen 22.12, skriver Rygg om skolegudstjenesteordningen og kristendommens plass skolen. Dessverre ser det ut til han ikke har satt seg inn i problemstillingen.

Noe må klargjøres først. Motstandere av dagens ordning bruker nær sagt aldri innvandrere, muslimer og/eller flyktninger som grunnlag for argumentasjonen. Ei heller at vi ikke må støte noen. Ankomst av flere flyktninger betyr ikke at vi som allerede er borgere av Norge skal få mindre gehør for våre menneskerettigheter. Å skulle øke eller opprettholde kristendomsfavoriseringen og forkynningen i norsk skole på det grunnlaget frekt mot, den store andelen av norsk befolkning som er ikke-troende eller annerledes-troende. I tillegg til opportunistisk all den tid problemstillingen er gammel.

Filip Rygg skriver at det ikke er ”urimelig å forvente av den norske skolen at den gir elevene mer kunnskap om hva vår felles kulturarv er, og da er det ikke nok å kun lese noen religionsbøker”. Her har han faktisk et poeng. Dette er ikke kunnskap man kan tilegne seg bare ved å lese religionsbøkene i skolen. Nettopp derfor ivaretas kulturarvsperspektivet i hovedsak utenfor KRLE-faget. Få kompetansemål i faget er satt av til kulturarvsrelevante temaer. I andre fag i skolen, som norsk, samfunnsfag, med fler finner vi disse perspektivene i større grad. Å skulle påstå at kulturarvsperspektivet fordrer at elevene er nødt til å være med på ritualene til en bestemt retning av en av landets mange religioner vil jeg derimot hevde at er noe misforstått. Det aner meg at gamle helter i Kristen-Norge, som Hans Nielsen Hauge, nok også ville føle statlig påtvungen religionsdeltakelse som noe beklemmende.

Det er også helt klart et poeng at elevene bør besøke gudshus, som en del av religionsfaget. Besøk i kristne kirker, muslimske moskeer, buddhistiske templer og i jødiske synagoger faller helt naturlig inn her. Det er viktig å huske på at det er forskjell på det å besøke gudshus for å lære i en religionsvitenskapelig sammenheng og å delta i religiøse ritualer, noe skolegudstjenestene er. Dette er kirken helt klar på og det burde ikke komme som noen overraskelse på Rygg.

Han stiller spørsmålstegn til hvorfor religiøse feiringer skaper problemer i norsk skole når kunstprosjekter, halloween, og annet ikke gjør det. Det er fordi det dreier seg om religiøs praksis. Det samme gjelder både for jul og påske, det går greit i skolen og det er få som vil ha dette ut. Protestene kommer når skolen skal fremme et religiøst syn og uten respekt for foreldre og elevers egne religiøse overbevisninger. Det norske samfunnet er ikke lenger monoreligiøst og dette må respekteres. FN og EMD har slått fast at trosfriheten gir et absolutt vern mot å delta i religiøse handlinger som er i strid med den enkeltes samvittighet eller overbevisning. Dette betyr at ordninger i skolen som er utformet etter flertallets tradisjoner, må gjennomføres slik at de ikke virker stigmatiserende for minoritetene.

Kommentaren til Rygg heter ”frykten for presten” og noe som gjentas senere samtidig som han sier at han ikke tror at noen har vondt av dette. Jeg har litt problemer med å forstå utsagnene. Det er svært få, om noen, som hevder at skolegudstjenestene er skadelige for elevene, og helt ærlig, jeg har høyere målsetninger om innholdet i skolen enn at dette. Det er heller ikke slik at noen frykter presten. Å jobbe mot uheldig sammenblanding av stat og kirke er nødvendig når vi lever i et mangfoldig samfunn.

Nei, Filip, jeg er ikke redd for presten, jeg tror ikke det er skadelig, og ikke påstå at vi bruker innvandrere og flyktninger som argumentasjon. Ta heller en kaffe med meg så kan jeg forklare deg hvorfor skolegudstjenestene og annen favorisering av et bestemt trossamfunn er problematisk i en fellesskole.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i Bergensavisen 03.01.2016 samme tittel.}