Et utfordrende år for ungdomsarbeid

Det siste året har vært og er fortsatt ett annerledes år. På alle måter. For organisasjoner som jobber med ungdom har det også vært en øyeåpner.Både i hvor mye ungdommen har trengt et felleskap, det å møtes, snakke og bli sett. Men ikke minst også har det tvunget oss til å tenke utenfor boksen og tenke nytt.

Heldigvis har det i vår del av landet stort sett vært åpent for å ha aktiviteter for barn og unge under 20 år som «normalt». Sjelden har vi opplevd at de har trengt det mer! Alle ungdommer er ulike, og vi er vant med at det også i normaltid er ungdommer som ønsker å snakke mer med kursleder, gir utrykk for at de trives med det å møte nye folk, og at de setter pris på felleskapet. I år har det vært en merkbar forskjell. At vi har levd i over ett år med strenge restriksjoner og en pågående pandemi er lenge for oss alle, men for barn og ungdom har dette vart i en evighet. Stadige endringer og usikkerhet gjør noe med dem. På den ene siden forsterker det usikkerhet hos dem som er plaget av det, mens på den andre siden styrker det egenskapene om å leve her og nå når situasjonen tillater det. Gleden over å kunne møtes og få delta blir sterkere når man kjenner på kroppen at det ikke er en selvfølgelighet.
Årlig har Human-Etisk Forbund over 13 500 14-15 åringer innom konfirmasjonskurs, der rundt 750 av dem er i Bergen og cirka 2400 av dem er i Vest (Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane).

I år gir ungdommene vi har møtt generelt en tilbakemelding om at tiden de har hatt sammen er verdifull og de har prøvd å få mest mulig ut av den. Ungdommene har hatt en enda tydeligere tilnærming til kursene med at her vil jeg være. Hvert år er det noen ganger vi må minne om ordensregler og hvordan vi oppfører oss. Det hører med når en er med grupper av ungdommer, men vi har aldri måttet gjøre det så lite som i år. Hvis vi ser bort fra muligheten for at vi har gjort en enda bedre jobb enn i fjor og tidligere år så er det mye som tyder på at fellesskapet og sosialiseringen i konfirmasjonsgruppen har blitt enda viktigere for ungdommene.

Vi møter alle slags ungdommer. Både de som har så mange fritidsaktiviteter at de egentlig ikke har tid til å konfirmere seg, de som har ingen organiserte fritidsaktiviteter, og de som ikke greier å gå på skolen. De som ikke har noe problem med å kaste seg inn i samtaler og debatter, ser på alle de møter som nye venner, og de som føler seg helt alene, – og helst ønsker å skli i ett med veggen.

Samtidig har vi måttet tenke nytt, særlig har vi prøvd å unngå digitale kurskvelder. For er det noe ungdommene er leie av så er det å møtes på digitale plattformer. Det merker vi de få gangene vi har måttet ha dette. Vi har vært så heldig å ha kursledere som har lagt seg i sælen for å tenke alternativt, og som sammen med konfirmasjonstemaet har flyttet mange kurskvelder utendørs. Noen har hatt alle kurskveldene ute, gjerne rundt et bål der man har diskutert og reflektert rundt temaene menneskerettigheter, kritisk tenkning, humanisme, identitet med mer. Andre har satt opp undringsløyper i byen der du blir møtt av spørsmål som «Hva gjør deg til et godt menneske?» og «Er det alltid galt å lyve?» som skal diskuteres og grubles på sammen med medkonfirmanter frem til en kommer til neste spørsmål.
Dette har blitt en så stor suksess at til neste år kommer vi til å ha egne kurs som kun vil foregå utendørs for de som ønsker det. Det å være utendørs gir en mulighet til å få et tydeligere skille mellom skole og kurskveld, og det gir en anledning til å ha mer bevegelse Det er tøft å jobbe med å planlegge aktiviteter når hver uke er ulik, og vi har fått kjenne på mange sin frustrasjon rundt dette. Men samtidig har det vært givende å se hva man kan få til når vi blir tvunget til å tenke nytt.

_{Skrevet sammen med Maria Hole og Magnhild Bøe-Hansen i Human-Etisk Forbund og publisert av Sydvesten 27.05.2021.}