Ufrivillig skolefravær og vold i skolen, to sider av samme sak?

To av de mest betente emnene i norsk skole er der hvor elever har ufrivillig skolefravær og der hvor lærere utsettes for vold fra elever. Jeg stiller meg undrende til om ikke disse to fenomenene må sees på som to sider av samme sak.

På mange måter er dette to svært adskilte fenomener. Elever som av ulike årsaker ikke klarer å komme på skolen kan oppleves som en svært annerledes elevgruppe enn de elevene som utsetter lærerne for vold. Utfordringene som disse to gruppene skaper i fellesskolen, er også svært forskjellig. Likefullt er begge deler problemstillinger som vekker stort engasjement når det drøftes, og kan sees på som svært betente tema. Ufrivillig skolefravær mest hos foreldrene, mens vold i skolen vekker mest engasjement blant lærere.

Jeg har likevel begynt å se på dette som til dels sammenhengende fenomener, eller kanskje heller som ulike symptomer på samme «sykdom». Dette bygger på en antagelse om at begge disse utfordringene grunner i en og samme årsak, men som preges av vidt forskjellige handlingsmønstre hos elevene det gjelder. Så kan en spørre seg om det er nyttig å se på dette som sammenhengende fenomener, og det tror jeg at det kan være. Det skal jeg komme tilbake til.

Ulike elever og elevgrupper reagerer på skolen på ulik måte. En kan diskutere i hvor stor grad dette gjelder, men vi kan argumentere for at en stor andel elever fungerer godt eller tilfredsstillende i skolen. Dette er ingen utfordring. Utfordringen kommer først når skolen ikke klarer å tilpasse seg elevene i tilstrekkelig grad – elevene klarer dermed ikke å mestre skolen på en god nok måte. Denne manglende tilretteleggingen og mestringen reagerer elevene ulikt på. Dette ser vi også på mange andre situasjoner vi mennesker står opp i. Noen av oss legger skylden på oss selv eller trekker oss inn i oss selv – En selv blir problemet og en angriper på ulike måter seg selv. Andre av oss legger skylden på omverdenen og går i større eller mindre grad til angrep for å forsvare seg selv. De håndterer situasjonen de står i ved å reagere utover.

Det er her jeg tror koblingen mellom ufrivillig skolefravær og vold i skolen ligger. Ikke at det er slik at elever med ufrivillig skolefravær er tikkende voldsbomber, eller at elever som utøver vold i skolen nødvendigvis står i fare for å utvikle ufrivillig skolefravær, men fordi det kan være snakk om elever som ender opp med to helt ulike strategier for å møte de samme utfordringene.

Det er ingen hemmelighet at skolen sliter med å tilpasse seg elever som på ulike måter ikke passer inn i A4-malen i skolen. Enten dette handler om læringsutfordringer, tidligere traumer, klassebakgrunn, språkkjennskap, familiens skoletilknytning, sosiale vansker, eller andre utfordringer. Det kan også handle om mobbing, sosial utfrysning, eller andre elevrelasjonelle situasjoner.  Det er heller ikke å vente noe annet når skolen opererer ut fra en modell at et fåtall lærere skal møte, håndtere, og ha ansvar for titalls elever. Ofte uten nødvendige støtteressurser hvis ikke det foreligger noe helt særskilt og det (tilfeldigvis) er midler igjen i budsjettene til dette. Det er også et spørsmål om lærerne utstyres med nok kompetanse for å løse slike utfordringer gjennom den utdannelsen de får på lærerutdanningene vi har.

Fra evolusjonens side er vi utstyrt med ulike hovedstrategier når vi står i vanskelige eller til og med truende situasjoner. Vi fryser, flykter, eller slåss. Dette møter vi også igjen i skolen. Elever som opplever å være i umulige situasjoner vil dermed kunne trekke seg unna eller forsvare seg selv. Selv elever som helst vil trekke seg unna, kan reagere med vold i skolesammenheng dersom de opplever at de er i en svært utfordrende eller stressende situasjon de må ut av, og hvor de ikke ser noen måte å trekke seg tilbake. For noen elever blir eneste løsningen å ta avstand fra det vonde og vanskelige, hvilket gir ufrivillig skolefravær. Andre elever møter opp, og tar kampene etter hvert som de kommer, enten det er med fysisk eller verbal vold mot medelever eller ansatte. Felles for dem alle er at de har et behov for å unnslippe situasjonen vi som voksne eller vi som klassefellesskap har skapt.

Den overordnede løsningen er til dels den samme. Det er nødvendig at skolene i større grad tar tilpasset opplæring på alvor på et politisk og institusjonelt nivå. Jeg tror at de fleste lærere gjør så godt de kan ut fra de ressursene de har tilgjengelig i den klasseromssituasjonen de står i. Jeg tror også at rektorene i for stor grad er (for) lydige til de politiske føringene og budsjettrammene de utsettes for. Selv der hvor dette skaper utfordringer for skolens mulighet til å elevenes rett til tilpasset opplæring og nødvendig støtte i undervisningen og skolehverdagen. Jeg vil understreke at jeg har stor forståelse for dette.

Det er nettopp her, koblet opp til spørsmålet om ressurser og tilpasset opplæring, at nytten av å se disse to fenomenene i sammenheng blir tydelig. Hvis vi kan anerkjenne at det å reagere med vold eller å trekke seg helt unna er to forskjellige måter å reagere på i møte med manglende mestring av skolen, så kan vi også ha større forståelse for årsakene som ligger til grunn for disse to fenomenene. Da legges det også et tydelig ansvar på skolen som institusjon og fellesskap for at disse situasjonene oppstår. For ansvarsfordelingen kan tidvis være en tilleggsutfordring for elevene og foreldrene som står på den andre siden av disse situasjonene.

Jeg tror videre at dette perspektivet forsterkes av noen andre trekk vi ser i skolen i dag. Vi ser en tydelig nedbygging av sosiale og pedagogiske tilbud som møter de elevene som ikke «fikser skolen», eller som trenger en pause fra det ordinære skoletilbudet. Når ulike slike institusjoner jevnlig eller kontinuerlig står i fare for å bli avviklet, eller har blitt avviklet, så er det vanskelig å bygge kompetanse og tilbud. Det skaper også unødvendig eller ytterligere stress for de som jobber i disse institusjonene. Gjennom nedleggelsen av slike tilbud er det videre de elevene som har mest bruk for disse som rammes, og dette kan bidra til ytterligere manglende mestring av skolehverdagen, som kan medføre at de trekker seg mer unna eller utagerer desto mer.

Samtidig viser sammenkoblingen hvor problematisk det er at en stor andel av skolens undervisning gjennomføres av undervisningspersonale uten kvalifiserende utdanning. Selv om mange av lærerutdanningene er mangelfulle med tanke på problemstillingene som har blitt pekt på i denne kronikken, så blir det enda tydeligere når det er snakk om undervisningspersonale som er helt uten den nødvendige pedagogiske og didaktiske kompetansen. Det samme gjelder for andre yrkesgrupper og roller i skolen, hvor det også er behov for den nødvendige profesjons- og fagkompetansen.

Dette viser videre at det er nødvendig å befolke skolen med personale som har variert fagutdanning for å skape den skolen som ivaretar de ulike sosiale og pedagogiske behovene vi ser i skolen. Enten det er snakk om nødvendig kompetanse hos sosial- og karriererådgiverne i skolen, at det er nok helsesykepleiere til å dekke elevenes behov, eller at det er nok sosionomer, barnevernspedagoger, og miljøterapeuter med ulikt fokus i skolen. Kanskje også en vaktmester med et blikk for barn og unge. Dette bør innebære å sørge for at valgfagsutvalget i ungdomsskolen er bredt og variert nok til at det skaper de små rommene i skolehverdagen som er nødvendige for alle elevene. Samtidig er det viktig at det også skapes pusterom i hverdagen til elevene hvor de ikke kontinuerlig blir vurdert, og alltid må være på for å sikre seg en karakter.

Jeg vil gjerne understreke at jeg er særlig opptatt av at voldsutøvelse i skolen håndteres riktig. Jeg vil derfor understreke behovet for å melde avvik når slike situasjoner oppstår, uavhengig av om det er snakk om en lett spark i leggen fra en 1. klassing eller livstruende situasjoner med langt eldre elever. Det er nødvendig for å belyse utfordringen og for å ansvarliggjøre rektorer, skolebyråkrater, og politikere.

Det er også viktig at skoler håndterer ufrivillig skolefravær på en god måte. Jeg blir særlig frustrert der hvor jeg hører om skoler som rutinemessig melder familier til barnevernet ved for mye fravær eller fordi det oppstår ufrivillig skolefravær, uten at det foreligger andre bekymringsgrunner. Det er særlig problematisk.

Jeg vet ikke om jeg har kommet frem til riktig konklusjon, at disse to fenomenene henger sammen. Samtidig tenker jeg at vi er nødt til å tenke tanken når utfordringen kan ha samme opphav, og til dels kan ha samme overordnede løsning. Selv om det kan være flere løsninger enn hva jeg peker på her, er det uten tvil nødvendig med mer ressurser for å sørge for mer og bedre tilpasset opplæring for alle elevene, for å løse de utfordringene vi ser i dag knyttet til ufrivillig skolefravær og vold i skolen. Skolebyråden i Bergen har vært tydelig på at barn som utøver vold i skolen ikke har det bra. Det kan vi være enig om. Det er det ingen tvil om at også gjelder for barna med ufrivillig skolefravær. Da må de få en skole hvor alle elevene har det bra. Det krever ressurser. Dette er et ansvar politikerne må ta inn over seg.

^{Debattinnlegget ble publisert i Utdanningsnytt 17.07.2022 under samme tittelen.}