Språklige bilder og felles referanser fungerer bare så lenge de oppleves som relevante, kjente, og felles. Dette endrer seg over tid. Nye kommer til, mens andre blir stående igjen som litt rare formuleringer.
Dette er en lengre variant av teksten som ble publisert i Aftenposten. Du finner varianten publisert i Aftenposten lenger ned. Dette skyldes lengdebegrensningene jeg ble forelagt i avisen.
Frank Rossavik etterlyser i Aftenposten at vi skal ta vare på kristendomskunnskap for å ivareta det han anser som viktig kulturhistorie for ettertiden. Dette illustrerer han med en rekke språklige bilder og uttrykk hentet fra Bibelen og kristendommen. Her peker han på at vi alle har et ansvar for dette, gjerne gjennom læreplaner og medier. Jeg tror på mange måter at denne kampen er tapt. Det oppleves ikke som kjent og relevant.
Som skolemann er det først og fremst er det viktig å trekke frem læreplanene. I dagens læreplaner er det allerede slik at kristendommen utgjør omtrent halvparten av undervisningstiden i KRLE-faget. Dette skal riktignok ikke være trosopplæring, men gi god og nødvendig kunnskap om levd religion innenfor kristendommen og kunnskap en kan bruke i møtet med troende og ikke-troende i innland og utland. På lik linje med de andre religionene og livssynene en skal lære om KRLE-faget. Samtidig kommer man ikke utenom at kristendommen som religion opptrer i ulike former og relevanser i andre fag, som i norsk, musikk, og samfunnsfag. Det er ingen mangel på kristendom og kristen kultur i den norske skolen.
For meg som nærmer meg 40 år og gikk 5 av 6 år i barneskolen med det gamle kristendomsfaget er det likevel en ting som slår meg. Veldig mange på min egen alder, som presumptivt hadde en svært kristendomsorientert skolegang, har ikke kjennskap til disse bildene og uttrykkene. Kanskje med unntak av historien om David og Goliat, som ser ut til å stå seg. Jeg mistenker tvert imot at om du hadde spurt et passelig utvalg voksne mennesker over 40 år på gaten om disse uttrykkene så ville resultatet vært heller nedslående for Den norske kirke. Det aner meg også at dette ville hengt sammen med hvor ofte en har gått i kirken utenom dåp og konfirmasjon, om en tilhører kommentariatet eller akademia, hvor mye man leser, og så videre. Kjennskapen vil nok være begrenset.
Samtidig tror jeg ikke dette er noe hokuspokus. Kjennskapen til disse språklige uttrykkene i den vanlige befolkningen kom nok i stor grad med bibelkjennskapen som økte i forbindelse med innføringen av skolen i Norge på 1700-tallet. Vekkelsene på 1800-tallet skadet nok heller ikke. Jeg stiller meg likevel litt undrende til om dette i stor grad var kjente bilder blant menigmann på 1400-tallet. Dette er historisk situert kunnskap.
Selv om jeg setter stor pris på slike språklige uttrykk og benytter dem relativt flittig så betyr ikke det at det er mangel på kjennskap til eller kunnskap om kristendommen som gjør at de forsvinner. De oppfattes nok likevel ikke som nevneverdig relevante. Så kan vi se for oss at dette er noe forlagene må tenke på, gjennom ordforklaringer i margen, noe de antagelig kunne burde gjort uansett med tanke på leservennlighet. Det kunne også bidratt til kjennskapen på en måte mer kristendom i skolen ikke ville løse.
For å avslutte, og ikke til forkleinelse for Bjørn Wirkola som definitivt er i live, jeg kommer ikke på sist gang jeg hørte noen under 30 snakke om å hoppe etter Wirkola. Ei heller så mange under 40 som refererte til hvor de var når Oddvar Brå brakk staven. Min mistanke er at det ikke oppleves som relevant, ei heller som felles.
Innlegget ble publisert slik det er gjengitt nedenfor i Aftenposten den 30.03 under samme tittel.
Kort variant
Språklige bilder og felles referanser fungerer bare så lenge de oppleves som relevante, kjente, og felles. De endrer seg over tid.
Frank Rossavik etterlyser mer fokus i læreplan og medier for at vi skal ta vare på kristendomskunnskap for å ivareta kulturhistorie for ettertiden. Det hjelper lite om uttrykkene ikke er relevante.
I dagens læreplaner er det allerede slik at kristendommen utgjør omtrent halvparten av undervisningstiden i KRLE-faget. Samtidig kommer man ikke utenom at kristendommen som religion opptrer i ulike former og relevanser i andre fag, som i norsk, musikk, og samfunnsfag. Det er ingen mangel på kristendom og kristen kultur i den norske skolen.
Tidligere hadde vi et rent kristendomsfag, likevel vil er det mange på min egen alder som ikke har kjennskap til disse uttrykkene. Jeg mistenker tvert imot at om du hadde spurt et utvalg voksne over 40 år på gaten om disse uttrykkene så ville resultatet vært heller nedslående for Den norske kirke. Kjennskapen vil nok være begrenset for de fleste.
Samtidig tror jeg ikke dette er noe hokuspokus. Dette er historisk situert kunnskap. Så kan vi se for oss at dette er noe forlagene må tenke på, gjennom ordforklaringer i margen, noe de antagelig kunne burde gjort uansett med tanke på leservennlighet. Det kunne også bidratt til kjennskapen på en måte mer kristendom i skolen ikke ville løse.
For å avslutte, og ikke til forkleinelse for Bjørn Wirkola, jeg kommer ikke på sist gang jeg hørte noen under 30 snakke om å hoppe etter Wirkola. Min mistanke er at det ikke oppleves som relevant, ei heller som felles.
Christian Lomsdalen er ph.d-stipendiat ved Universitetet i Bergen etter mange år i den videregående skolen som lektor. Ved siden av dette lager han podkast og leder Human-Etisk Forbund. Du finner han også på podkastene Tanketrigger, Frokostkaffen, og PedsexPod. Han er førstegenerasjons bergenser, far og bonusfar til fire, og alltid engasjert. Ateist, feminist og humanist.