Humanistisk gravferd

Arbeidet med å utarbeide et sekulært humanistisk gravferdstilbud begynte allerede før Human-Etisk Forbund (HEF) ble stiftet. Sentrale figurer i det kommende forbundet hadde lenge gått med tanker om å gjennomføre gravferder utenfor kirkens rammer. Men frem til 1969 var det faktisk forbudt å gravlegge medlemmer av Den norske Kirke (DNK) uten kirkelig medvirkning. Frem til 1969 rettet HEF sin oppmerksomhet hovedsakelig på å informere om at kirkens bidrag kunne minimeres, fremfor å få folk til å melde seg ut. Den rådende ideen i forbundet var lenge at borgerlig gravferd burde være et offentlig tilbud: Stat eller kommune burde kunne stille offentlige funksjonærer til å gjennomføre slike seremonier. Som en del av denne diskusjonen ble også mangelen på egnede, livssynsnøytrale seremonirom problematisert. Samtidig var det mange i forbundet som arbeidet med utvikling av ressurser som kunne brukes i borgerlige gravferder. Arnulf Øverland hadde blant annet laget tekster, dikt og forslag til mulige sekulære gravfersritualer allerede i 1940.

Med årene skiftet fokus fra å arbeide for at det offentlige skulle stille et gravferstilbud til å etablere et seremonitilbud selv. Gjennom 70-tallet ble det holdt en del borgerlige gravferder (fra 2005 begynte man å bruke betegnelsen humanistisk gravferd) for medlemmer i forbundet. Det første organiserte kurset for gravferdstalere i HEF ble gjennomført i september 1980. Dette markerte starten på en økt grad av profesjonalisering av gravferdsarbeidet i forbundet. I 2001 skrev Levi Fragell, tidligere styreleder og generalsekretær i forbundet, at «det ville være en ansvarsfraskrivelse å ikke tilby våre medlemmer seremonier basert på humanistiske verdier i livets store overganger.»

Humanisme i møte med døden

En felles fortolkningsramme i forbundets humanistiske livssyn er at livet er her og nå, og deretter aldri mer. Dette skiller humanistisk gravferd fra mange andre gravferdsformer som har som mål å sikre avdøde en god reise til et liv etter dette, eller korte ned tiden i etterlivets ventestasjoner. Vår mulighet til å gjøre noe for avdøde har kommet og gått. Det betyr ikke at måten avdøde håndteres på er noe mindre viktig for oss humanister enn for andre. Ønsket om å ha avdødes levning til stede i seremonien, enten i kisten eller i kremert form, er like sterkt som i andre norske gravferder.  Det bidrar til opplevelsen av at seremonien er en siste avskjed med avdøde, selv om det som befinner seg i kisten er uten liv og avdødes bevissthet ikke lenger finnes.

Vi snakker ofte om livsfaseriter som overgangsriter hvor hovedpersonen får etablert, eller forsterket, en ny identitet. Mange gravferdsriter markerer en overgang til et annet liv. I en humanistisk gravferd er hovedpersonen er allerede fraværende, men gravferden er en viktig overgang for alle de andre som møter frem. Gravferden er en viktig del av prosessen med å etablere nye relasjoner til avdøde. Avdøde er nå en vi kun kan møte i minner. Samtidig etablerer gravferden nye relasjoner mellom de levende – de som ikke lenger har avdøde som felles kontakt, men som nå må finne nye bånd. Det eneste som lever videre er deres minner av avdøde.

Gravferden er en feiring av et livsprosjekt

Human-Etisk Forbund står for en sekulær humanisme. Vi tror at mennesket selv har ansvar for å skape mening i tilværelsen. Slik er det fordi den verden vi alle er kastet inn i, er en verden uten en iboende mening eller hensikt. Det er en verden som har blitt til uten en overordnet plan. Vi mennesker lever for oss selv på en liten klode i et enormt univers. Vi må finne mål og mening som er fullstendige i seg selv, for oss selv.

Humanisme som livssyn representerer ikke ett enkelt sett med svar på alle livets store spørsmål, men heller holdninger og praksiser vi mener er verdifulle måter å forholde oss til disse spørsmålene på. Helt sentralt er viljen til tvil og en åpen og undersøkende holdning som vern mot skråsikkerhet og dogmatisme. Andre viktige verdier er enkeltmenneskets verdighet og selvbestemmelse i eget liv.

En humanistisk gravferd er en markering av hvordan ett bestemt menneske har levd sitt liv, og hvordan hen har funnet – eller skapt – mening i dette livet. Siden dette er et personlig anliggende vil verdiene som står sentralt i seremonien variere fra person til person. Noen har klare verdier de har levd etter eller saker de har stått for. Andre har funnet mening i tilværelsen gjennom karriere, hobbyer eller interesser. Atter andre har funnet sin mening i familie, venner og sosiale relasjoner. Seremonien skal gjenspeile det som var viktig i den enkeltes liv, samtidig som den søker å sette avdødes liv i en større sammenheng. En vellykket gravferd løfter frem noe av det beste i livet avdøde har levd, og viser samtidig hvordan dette har påvirket livene til dem som fortsatt er i live. Vi minnes det livet som er levd fordi det har vært med og formet våre egne liv.

Gravferden minner oss på vår egen dødelighet og at døden er en kilde til liv

Som pårørende i en gravferd kommer vi for å ta farvel med en som sto oss nær. I møtet med døden ser vi hvor tynn grensen mellom livet og døden er. Vi ser hvor kort og hvor skjørt menneskelivet er. Vi ser hvor viktig, og hvor flyktig, vårt forsøk på å skape mening i tilværelsen er. Døden rammer inn livet ved at den er endelig. På den måten er også døden med på å gi mening til livet. Det er nettopp med døden som siste post i livet at vi blir inspirert til å handle her og nå.

En personlig avskjed

Humanistisk gravferd er et samarbeid mellom seremonilederen fra Human-Etisk Forbund og de pårørende. Det er de pårørende som kjenner avdødes liv best og som derfor holder nøkkelen til å kunne skape en verdig og god avskjed. Samtidig skal våre seremoniledere bidra til å løfte seremonien opp fra det individuelle og gjenfortellende og sette avdødes liv inn i en større sammenheng.

Humanistiske gravferder er ikke-dogmatiske, og det finnes ingen liturgi eller fast tekst som forbundet forplikter seremonileder til å bruke. Seremonien bygges opp rundt det enkelte individets liv. Minner om avdøde, humanistiske verdier og de pårørendes sorgarbeid ritualiseres i en åpen og inkluderende ramme. En humanistisk gravferd forventer ikke at alle de fremmøtte deler vårt livssyn.

Brudd og kontinuitet

Selv om humanistisk gravferd gjenspeiler et annet livssyn enn det som har vært vanlig i gravferder i Norge de siste hundre årene, inngår den i en kontinuitet med den bredere norske gravferdstradisjonen. Man kan si at det er større likhet mellom en norsk humanistisk og en norsk kristen gravferd, enn det er mellom en norsk humanistisk og en engelsk humanistisk gravferd. Seremonien gjenspeiler verdier som er viktige i livssynet den springer ut av, men er minst like mye preget av kulturen og samfunnet den er en del av. Seremonien henter sin styrke både fra kontinuiteten med tidligere seremonier, og fra bruddene med kontinuiteten som gjør dem mer personlige. Human-Etisk Forbund ser på det som vår rolle å forvalte denne balansegangen.

Avdøde i fokus

Felles for humanistiske gravferder er at de først og fremst har avdøde i fokus. Vi hjelper de pårørende å ta avskjed med en av sine i en høytidelig seremoni som legger vekt på avtrykket den enkeltes liv har satt, og samholdet som kan finnes i minnet av avdøde. De pårørende, med støtte fra seremonileder, velger ut musikk og andre kulturelle innslag. Seremonileder skriver en minnetale basert på de pårørendes fremstilling av avdøde. Denne talen søker å sette avdøde inn i en større sammenheng ved å løfte frem verdier som var viktige for avdøde og som ga retning til hens liv. Talen er tyngdepunktet i seremonien. Her setter vi ord på hva som var viktig i avdødes liv.

Innhold i seremonien

Ut over minnetalen består seremonien som regel av minneord, musikk og dikt. Musikk betyr mye forskjellig for mange, og som seremonileder skal man være ydmyk i møte med de pårørendes ønsker til musikk. Samtidig forsøker vi å veilede de pårørende i å skape en seremoni som fungerer som en helhet. Musikken, på samme måte som andre kunstneriske innslag som kan være i en seremoni, har i vårt syn på seremonien tre hovedfunksjoner. Det er musikk som tjener seremonien, musikk som vekker minner og musikk som utrykker verdier eller følelser.

Musikk som tjener seremonien, er i hovedsak musikk man forventer å høre i en gravferd. Dette er musikk som gjennom sin stil eller gjennom å bli mye brukt i gravferder, bidrar til å sette en klar «gravferdsstemning». I denne kategorien finner vi mange klassiske musikkstykker som kan brukes i begynnelsen eller i forkant av seremonien, men også en del populærmusikk som gjennom årene har blitt tett assosiert med gravferd. 

Musikk som vekker minner er i hovedsak musikk de pårørende forbinder med avdøde eller avdødes liv. Det kan enten være et musikkstykke avdøde var spesielt glad i, eller et musikkstykke de pårørende forbinder med avdøde. Dette kan være krevende å gi råd om. Det er ikke lett å si som generell regel at hard-rock er god musikk i en gravferd, men dersom det vekker det riktige minnet om avdøde, er det ingen hinder for å bruke slike sanger i seremonien.   

Musikk som uttrykker verdier og følelser er gjerne musikk hvor et meningsuttrykk står i sentrum. Dette kan være sanger som uttrykker for eksempel trøst, støtte, håp eller sorg. Denne kategorien overlapper ofte med den første, da mange slike sanger er vanlige i gravferd. En del sanger i denne kategorien kan ha budskap som ikke lett er forenlig med et humanistisk livssyn, for eksempel ved å utrykke tro på et etterliv eller muligheter for å møtes igjen. Hvis de pårørende ønsker et musikkstykke fordi de finner en mening i det, er det deres valg. Det kan da være nyttig å si noe om hvilke tolkninger de pårørende legger vekt på i løpet av seremonien.

Medvirkning og ritualisering som mål

En seremoni er mer enn bare det som sies – det gjøres også en hel del. Det hører med til sjangeren at alle handlinger i en seremoni har symbolsk betydning. Noen handlinger legger vi til for å kommunisere nærhet og sorg, som lystenning eller nedlegging av blomster. Andre handlinger har en praktisk funksjon, men får i tillegg en symbolsk betydning, som utbæring av kisten. Selv det at vi har seremonien med kisten til stede har en symbolsk funksjon. Forsamlingen plasserer seg vanligvis i seremonirommet basert på hvilken relasjon de enkelte hadde til avdøde. De mest nærstående lengst fremme, fjerne slektninger og gamle naboer lengre bak.

Mange pårørende vil synes det er for vanskelig å si noe i seremonien. Symbolske handlinger kan for dem være en enklere måte å delta i seremonien på. Å komme frem på et bestemt tidspunkt og legge ned en blomst, føles lettere enn å lese en tekst. Enkle handlinger som dette kan gi mer delaktighet. I fellesskap kan man utøve en skål for avdøde, eller gi avdøde en siste applaus. Det er ikke mange som har klart utformede ideer om hva de selv opplever som meningsfulle symbolske handlinger. I et samspill mellom deres relasjoner til avdøde og seremonileders erfaring og kompetanse kan man hjelpe dem med å avdekke og gjennomføre slike ønsker.

Selv om vi skal være åpne for meningsbærende symbolske handlinger som springer ut av de pårørendes ønsker, er det ikke forenlig med humanistisk seremoniledelse å gjennomføre handlinger som tilhører andre tros- eller livssynssamfunns trosutøvelse. Som seremonileder skal man derfor avstå fra handlinger som forbønn, jordpåkastelse eller lignende. Det finnes samtidig et handlingsrom hvor de pårørende kan gjøre handlinger som er meningsbærende de for dem, selv om det utrykker et annet livssyn enn det humanistiske. Dersom de pårørende ønsker at noen andre utfører slike handlinger i seremonien vil vi heller søke å finne en representant for det relevante livssynet og arrangere en kombinert eller delt seremoni. Vi har de senere årene hatt seremonier sammen med både kristne og muslimske trossamfunn.

Seremoniledelse i humanistisk seremonier

Human-Etisk Forbund ønsker at seremonilederne skal speile et like stort mangfold som forbundet ellers gjør. Det viktigste er at man er interessert i og motivert for oppgaven. Mange av våre seremoniledere er pensjonister. Det handler rett og slett om at dette er en gruppe som lettere på kort varsel kan ta på seg seremonioppdrag i arbeidstiden. De aller fleste gravferder finner fortsatt sted på dagtid på ukedager. Gitt at en seremoni også må planlegges på kort varsel, kan det være vanskelig å forene dette med fast arbeid. De eneste formelle kravene for å være seremonileder i HEF er medlemskap i forbundet og at man er mellom 22 og 75 år gammel. Den nedre aldersgrensen får vi sjeldent prøvd ut.

Ut over dette er det kun personlig egnethet vi går etter i rekrutteringen. Vi ser etter mennesker som både har evnen til å fenge en forsamling og til å sette seg inn i de pårørendes perspektiv. Seremoniledere kurses av forbundet og går gjennom en kvalitetssikringsordning før de får prøve seg som seremonileder. Etter dette foretar forbundet regelmessig kvalitetssikring og organiserer også årlige samlinger med vekt på faglig utvikling og erfaringsutveksling.

Seremonileders rolle

Seremonilederen i en humanistisk gravferd er en del av seremonien. Det viktigste seremonileder kan bidra med i planleggingen av en seremoni er trygghet. Trygghet i at de valgene de pårørende gjør er riktige, og at de vil føre frem til en personlig og verdig gravferd. Seremonilederen er utøver av en profesjonell rolle. Overfor de pårørende skal seremonileder være en trygg medhjelper som løser en oppgave de ikke kan, eller vil, klare selv. Det er seremonileders jobb å ha et helhetsblikk på seremonien. En viktig del av dette er å ta de pårørendes, og i noen tilfeller også den avdødes, ønsker for seremonien på alvor. Samtidig skal seremonileder stole på sin egen profesjonalitet og tørre å veilede de pårørende når de kommer med ønsker som vi ser kan gå på bekostning av seremoniens høytid eller egenart.

Hvordan oppleves dette

Å være seremonileder i humanistisk gravferd er et ærefult og viktig verv. De som velges ut til dette vervet stiller opp for mennesker i sorg og må være i stand til å stå i denne sorgen. Til gjengjeld er det et svært givende verv. Det er ikke mange ting man kan drive med på fritiden som er så viktig som å hjelpe mennesker videre i sorg. Seremonilederen i Human-Etisk Forbund opplever det som et veldig meningsfullt verv å ha. I en undersøkelse vi gjennomførte i 2021 svarte 54 prosent at de er «svært tilfreds» med vervet som seremonileder. Av de resterende er 36 prosent «tilfreds». Seremonilederne ble spurt om hva de opplevde som mest positivt med vervet og kunne svare i fritekst. Her viste svarene at seremoniledernes motivasjon er sterkt knyttet opp mot den personlige opplevelsen av vervet. Betydningen av møtet med de pårørende og takknemmeligheten disse viser når oppdraget er gjennomført trekkes frem blant flere av av respondentene. I tillegg legger mange vekt på at vervet er en unikt meningsfull oppgave. Et viktig aspekt er å bidra til praktisk livssynsfrihet – altså å være med på å sikre at alle har tilgang til humanistiske seremonier.

Avslutning

Behovene som våre seremonier skal dekke er i kontinuerlig endring. Gravferd er kanskje en mer tradisjonstung seremoni, men også her må vi være var på endringer i pårørendes ønsker og behov. Det stiller krav, både til oss som livssynssamfunn og til den enkelte seremonileder. Det er blant en av Human-Etisk Forbunds oppgaver som livssynssamfunn å være med og opprettholde seremonienes rolle i det norske samfunnet, og slik være en del av samfunnslimet. Det gjør vi hver dag i møtet med de pårørende og deres behov.

^{Kronikken ble publisert i Nytt norsk kirkeblad nr 5, 2023, den 25.10.2023 under samme tittel.}