Vår felles julefeiring

Folk i Norge feirer jul av mange ulike årsaker og på mange ulike måter. Noen feirer til og med kristen jul, eller kristmesse. Det er fint. Ingen grunner eller måter å feire jul på er noe bedre eller riktigere enn andre måter, selv om det ikke er «slik vi gjør det».

For de fleste nordmenn består julen av den hellige treenighet: god mat, godt selskap, og god tid sammen med dem de er glad i. Det kan jeg lett forstå, og fokuset på det vi har felles er viktig i en slik høytid. Så kan det se ut som Dagens Næringsliv har gått på en nostalgitripp tilbake til en tid da vi, i hvert fall nominelt, alle feiret jul på samme måte og av samme grunn. Om vi noensinne har gjort det da.

Jeg har forståelse for at Den norske kirke hevder at det for en kristen jul så ligger markeringen av kristmesse til grunn. Så for den kristne julefeiringen ligger det «noe egentlig» til grunn. For de mange som ikke er så opptatt av denne siden av julen så er nok det viktigste tradisjonen, en tradisjon med lengre røtter enn kristendommens historie og som deler mye felles med mange midtvintersmarkeringer i mange kulturer og over hele verden. Det er godt med varme og fellesskap i årets mørkeste tid, og siden kulturelle fenomener er dynamiske så har disse tradisjonene endret både innhold, datering, og grunngiving over tid. Som alt annet. Det viktigste er uansett at vi tar vare på hverandre og på de som i mindre grad har et fellesskap å gå til i denne tiden. Ikke hva vi feirer og hvordan.

Ellers undrer jeg meg over at Dagens Næringsliv ser ut til at tro at motstanden mot skolegudstjenester handler om teologiske forskjeller og problemer med Kirkens posisjon i ulike stridsspørsmål. Det stemmer ikke. Det er ikke fordi Kirken er utrivelig på noen måte at dette er problematisk, selv om det nok ikke har hjulpet når Kirken var mer konservativ enn den ofte er i dag. Skolegudstjenester er et brudd på Norsk vedtatt politikk om det livssynsåpne samfunnet. Det viktigste prinsippet i det livssynsåpne samfunnet er prinsippet om likebehandling. Favorisering av en religion i skolen og at en religion får ha sin religionsutøvelse i fellesskolen er et brudd med dette.

Selv om det ikke lenger er slik at livssynsundervisningen er kristen trosopplæring eller vier sin tid til detaljert bibelopplæring slik det var før, så er det ingen tvil om at norske skoleelever lærer om begrunnelsen for den kristne julefeiringen. Jeg mistenker til og med at dette er blant de temaene som tas opp oftest i KRLE-faget, faktisk til og med årlig. Jeg er nok mer bekymret for om elevene får informasjon om at jul er noe vi kan feire, uavhengig av om vi er kristne eller ikke. For julen tilhører oss alle.

En skole uten skolegudstjenester er en skole hvor alle elevene stiller likt med tanke på livssyn. Da kan elevene selv velge å samles for en andakt eller bønnestund om de ønsker det. Det er ikke skolens oppgave å arrangere religionsutøvelse.

Dagens Næringsliv avslutter med en bekymring for at forståelsen for «vår kultur og historie, og dermed hvem vi selv er» blir svekket. Bekymringen gir bare mening hvis man kobler sammen norskhet med kristenhet. Det er å undergrave eller begrense hva det vil si å være norsk. Hva som er norsk bygger på mange kulturarver og skapes hver eneste dag, av oss alle, i fellesskap. For å sitere Kong Harald, «Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting», og uavhengig av hva vi tror på og hvordan vi feirer jul, så svekker ikke bredden eller åpenheten om dette forståelsen for hvem nordmenn er.

Folk i Norge feirer jul på mange måter, og med mange ulike begrunnelser. Noen lar til og med være å feire jul. For de fleste av oss handler julefeiringen om mat, fellesskap, og tid sammen med de vi er glade for. Mangfoldig julefeiring er en del av det livssynsåpne samfunnet.

^{Dette svaret på Dagens Næringslivs leder fra 23. desember ble dessverre refusert av avisen.}