Likebehandling: Nøkkelen til et livssynsåpent samfunn 

Likebehandling av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn er ikke urettferdig verken for Kirken eller andre. Tvert imot er det forutsetningen for det livssynsåpne samfunnet. En favorisering slik redaktør Bore skisserer er derimot langt unna likebehandling. For å oppnå en bærekraftig og likebehandlende finansieringsordning trengs det nå et offentlig utvalg.

Det er noe underlig å lese Bores kommentar i Vårt Land som argumenterer for at Den norske kirke fortjener en særskilt favorisering når det kommer til finansieringen av trossamfunn, og at dette attpåtil presenteres som “reell likebehandling”.

Bore argumenterer for at Kirken bør motta ekstra finansiering på grunn av sin rolle som en «landsdekkende folkekirke». Men han glemmer at mange andre tros- og livssynssamfunn også er landsdekkende, og tilbyr tjenester til medlemmer over hele landet. Human-Etisk Forbund har eksempelvis en landsdekkende tilstedeværelse. Så da må vel også vi kunne kreve en ekstra stor bit av statsbudsjettet, ikke sant? Sånn I tillegg til hva alle de andre tros- og livssynssamfunnene får.

Den norske kirke har angivelig krav på en større andel av statlige midler fordi de opprettholder en infrastruktur som ble etablert i en tid før biler og moderne kommunikasjon var vanlig. Å ha et tilbud på hvert eneste nes og innerst i enhver fjordtarm, som Bore skriver, er ikke i seg selv nødvendig for å være landsdekkende. En noe lengre reisevei til konfirmasjonsundervisningen, har konfirmanter og deres foreldre i andre tros- og livssynssamfunn måttet håndtere i årevis.  Det er opp til Den norske kirke om de i det 21. århundret ønsker å prioritere å bruke sine tilmålte midler til å opprettholde en menighetsstruktur som er flere hundre år gammel, men budsjettene bør ikke nødvendigvis fastsettes med det som utgangspunkt. Hvorfor skal andre tros- og livssynssamfunn, som opplever vekst, holdes tilbake fordi en svekket folkekirke ikke klarer å justere seg etter endringene i folket og samfunnet? Dette har det også blitt pekt på fra stemmer innad i Den norske kirke.

Det nevnes ofte at Den norske kirke utfører viktige funksjoner for samfunnet, men det er vanskelig å se hvilke av disse oppgavene som reelt sett utføres for det store fellesskapet. Stort sett så handler det om medlemstjenester. Selv om man det understrekesr at alle som vil kan bruke kirketjenestene, forandrer ikke det på at det fortrinnsvis er medlemstjenester. Gravplassforvaltningen trekkes gjerne frem som et eksempel på en fellesskapstjeneste. Det høres flott ut, men det glemmes ofte at dette allerede er en oppgave som holdes utenfor beregningen av tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Er det ikke egentlig på tide å overføre gravplassdriften til kommunene, som tross alt er ment å tjene alle innbyggere, uavhengig av deres tro eller mangel på sådan?

Bore hevder videre at den politiske viljen til å støtte trosfeltet vil forvitre hvis DNK svekkes. Dette er en skremmende tanke – ikke fordi den er sann, men fordi den avslører en skjult trussel: «Gi kirken mer penger, ellers så går det dårlig med alle andre også.» Er det slik vi ønsker at vårt livssynsåpne samfunn skal fungere?

Og her ligger kanskje kjernen i problemet. Trossamfunn som er vant til privilegier, sliter med å akseptere at verden har forandret seg. At Norge nå er et mangfoldig samfunn med mange ulike tros- og livssynssamfunn og innbyggere som alle fortjener lik behandling, slik Grunnloven lover dem. For det er jo nettopp dette som er det livssynsåpne samfunnet – et samfunn der alle får samme muligheter og samme rettigheter, uten at noen blir favorisert på bekostning av andre.

Det er nesten sjarmerende å se hvordan Bore forsøker å fremstille en likebehandlende fordeling av midler som en trussel mot Kirkens eksistens. Kanskje er det på tide å ta et steg tilbake og spørre hvilke grep det er nødvendig at vi tar for å sikre reell likebehandling og livssynsåpenhet.

Stortinget valgte i 2020 å videreføre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Tros- og livssynssamfunnenes betydning for enkeltpersoner og samfunnet er for viktig til at myndighetene kan la finansieringen av disse organisasjonene komme ut av kontroll og for viktig til at dette kan overlates til de som ønsker å favorisere sitt livssynssamfunn. Det finnes bedre løsninger. Det må derfor settes ned et offentlig utvalg som utreder endringer i finansieringsordningen for tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke. Det må sikres at finansieringen av Den norske kirke og andre tros- og livssynsamfunn er basert på likebehandling, bærekraft og stabilitet. Det bør også sees på hvilke fellesskapstjenester som skal utføres av en historisk utvalgt medlemsorganisasjon.

Hvis Bore sin visjon blir virkelighet, må myndighetene innrømme at de aldri helt mente det med et livssynsåpent samfunn – det var jo bare ment for de som passer inn i den allerede etablerte strukturen. Heldigvis er det fortsatt rom for at fornuften seirer, og at vi kan bevege Norge mot et samfunn hvor likebehandling ikke er et privilegium for de få, men en realitet for alle.

Christian Lomsdalen
Leder i Human-Etisk Forbund, et landsdekkende livssynssamfunn

^{Kronikken ble publisert av Vårt Land under tittelen “Likebehandling er ikke urettferdig” 06.09.2024.}