Vår felles julefeiring

Folk i Norge feirer jul av mange ulike årsaker og på mange ulike måter. Noen feirer til og med kristen jul, eller kristmesse. Det er fint. Ingen grunner eller måter å feire jul på er noe bedre eller riktigere enn andre måter, selv om det ikke er «slik vi gjør det».

Det gjør meg litt trist å lese Øystein Brinchs forsøk på å ta eierskap til vår felles julefeiring, og ønsker tydelig ingen innblanding i denne fra slike som meg. Da tenker jeg det er viktig å ta realitetene med i beregningen. For de fleste nordmenn består julen av den hellige treenighet: god mat, godt selskap, og god tid sammen med dem de er glad i.

Jeg har forståelse for at Den norske kirke og prester i kirkesamfunn utenfor Den norske kirke hevder at det for en kristen jul så ligger markeringen av kristmesse til grunn. Det er også greit at dere ønsker å definere julen slik for deres egne. Det begrenser derimot ikke oss andre, uansett om vi er kristne, humanister, muslimer, eller noe annet mer eller mindre avklart. Våre julefeiringer er like legitime julefeiringer som en jesus-orientert midtvintersmarkering. Julefeiringen er på mange måter det nærmeste vi kommer en felles høytid, sammen med 17. mai.

For de mange som ikke er så opptatt av kristmesse og den kristne så er nok det viktigste tradisjonen, en tradisjon med lengre røtter enn kristendommens historie og som deler mye felles med mange midtvintersmarkeringer i mange kulturer og over hele verden. Det er godt med varme og fellesskap i årets mørkeste tid, og siden kulturelle fenomener er dynamiske så har disse tradisjonene endret både innhold, datering, og grunngiving over tid. Som alt annet. Det viktigste er uansett at vi tar vare på hverandre og på de som i mindre grad har et fellesskap å gå til i denne tiden. Ikke hva vi feirer og hvordan.

Ellers ser jeg at Brinch tok til orde for skolegudstjenestene, og det er jo beklagelig at dette skal tas ut av fritiden, og inn i skoletiden. Skolegudstjenester er et brudd på Norsk vedtatt politikk om det livssynsåpne samfunnet. Det viktigste prinsippet i det livssynsåpne samfunnet er prinsippet om likebehandling. Favorisering av en religion i skolen og at en religion får ha sin religionsutøvelse i fellesskolen er et brudd med dette. Da er det bedre at vi legger opp til en skole som fokuserer på fellesskapet, heller enn en favorisering av en enkeltreligion.

Slik favorisering og det å kreve eierskap til julen får ofte utslag av at kristendommen kobles til å være norsk. Det er å undergrave eller begrense hva det vil si å være norsk. Hva som er norsk bygger på mange kulturarver og skapes hver eneste dag, av oss alle, i fellesskap. For å sitere Kong Harald, «Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting», og uavhengig av hva vi tror på og hvordan vi feirer jul, så svekker ikke bredden eller åpenheten om dette forståelsen for hvem nordmenn er.

Folk i Norge feirer jul på mange måter, og med mange ulike begrunnelser. Noen lar til og med være å feire jul. For de fleste av oss handler julefeiringen om mat, fellesskap, og tid sammen med de vi er glade for. Mangfoldig julefeiring er en del av det livssynsåpne samfunnet. Det håper jeg vil prege Norge og Familien i de kommende juletidene.

^{Innlegget ble publisert av Klikk.no den 17. desember under tittelen ««Det gjør meg trist»«.}