25% er ikke en liten del av befolkningen

Allerede nå er det en utfordring at det mangler livssynsåpne seremonirom mange steder. Problemet er enda større om den avdøde har et stort nettverk. Da er det nesten umulig å få en verdig begravelsesseremoni uten at det koster skjorta. Men Vårt Land tar feil om de tror dette gjelder en liten del av befolkningen. Over 25% er en betydelig andel mennesker.

Kritikken mot Human-Etisk Forbunds krav om kommunalt ansvar for lokalleie er imidlertid tuftet på en misforståelse av hva saken handler om.

Det sentrale her er likebehandling av alle borgere, uavhengig av medlemskap i tros- eller livssynssamfunn. I dag er faktisk de som ikke tilhører noe tros- eller livssynssamfunn den raskest voksende gruppen i Norge. Disse utgjør nå omtrent 25 prosent av befolkningen. I tillegg kommer Human-Etisk Forbunds medlemmer og de som hører til i andre mindre tros- og livssynssamfunn uten store, egne seremonirom. Sammen utgjør de en betydelig andel av Norges befolkning.

Et sentralt problem i Vårt Lands argumentasjon er konstruksjonen av et falskt «alle». Avisen hevder at Human-Etisk Forbund skiller seg ut ved ikke å prioritere egne lokaler, mens andre tros- og livssynssamfunn angivelig klarer dette. Realiteten er imidlertid at det er mange tros- og livssynssamfunn som ikke har egne seremonirom med kapasitet til å håndtere større seremonier. Mange mindre samfunn er også landsdekkende og møter dermed betydelige økonomiske og organisatoriske utfordringer ved å etablere og vedlikeholde egnede lokaler over hele landet. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det lite bærekraftig at alle mindre samfunn hver for seg skulle investere i store lokaler til sjeldne anledninger i alle kommuner. Dette er ikke et spørsmål om prioriteringer internt i Human-Etisk Forbund, men snarere en erkjennelse av at kommunal tilrettelegging er nødvendig for å sikre likebehandling av alle borgere i et stadig mer mangfoldig samfunn, hvor stadig fler ikke er medlemmer i noe livssynssamfunn.

Nye Charlottenlund kirke i Trondheim har en budsjettramme på 138 millioner kroner. Hvis Human-Etisk Forbund hadde bruk hele det økonomiske årlige tilskuddet fra myndighetene på seremonirom, og ingenting på ansatte, seremonier, livssynsaktiviteter, og andre driftskostnader, så hadde tilskuddet vært nok til et og et halvt nye seremonirom i året. Det ville ikke løst behovet for humanistiske seremonier i alle andre kommuner. Det ville heller ikke løst behovet for verdige og gode seremonirom for alle andre.

Tidligere har Kjersti Toppe som tros- og livssynsminister vært tydelig på at kommunene må ta dette ansvaret. Dette underbygges ytterligere i regjeringens ferske strategi for det livssynsåpne samfunnet

KA-direktør Marit Brandt Lågøyrs påstand om dobbeltfinansiering er heller ikke presis. Statens støtte til HEF og andre samfunn inkluderer ikke kostnadene til bygging av eldre kirkebygg, som utgjør en stor andel av Den norske kirkes kirker. I tillegg kommer merutgiftene til vedlikehold av de rundt tusen kirkebyggene fra før 1850, en betydelig kostnad som har blitt dekket av fellesskapets skattepenger over generasjoner, som heller ikke blir kompensert. Disse kirkene bidrar i dag til at Den norske kirke kan tilby sine medlemmer seremonilokaler med høy kapasitet over hele landet. Bygget for våre alles skattepenger. Uten at norske kommuner i mange tilfeller har ivaretatt innbyggere som ikke tilhører Den norske kirke.

Der seremonirom finnes, brukes de allerede til Den norske kirkes gravferder. Å hevde at livssynsåpne seremonirom bare gagner noen få, undervurderer i tillegg livssynsmangfoldet i dag og den demografiske utviklingen. Undersøkelser viser at kun halvparten av befolkningen i fremtiden vil ønske en kirkelig gravferd. Dette er en utfordring allerede i dag, og den vil øke fremover.

I Bergen, som den konkrete saken gjelder, finnes det over 20 kirkebygg med kapasitet over 350 personer, mens byens eneste offentlige livssynsåpne seremonirom har plass til kun 150 personer. I Åsane bydel finnes ingen livssynsåpne rom, til tross for flere kirker med 300–600 plasser. Resultatet blir at familier uten kirkelig tilknytning må bruke private lokaler med store kostnader.

Regjeringens strategi for et livssynsåpent samfunn, presentert i juni, er tydelig på at verdige seremonirom er et kommunalt ansvar. Dette handler ikke om særbehandling av Human-Etisk Forbund, men om å ivareta grunnleggende rettigheter til verdighet og likebehandling for alle innbyggere, nå og i fremtiden.

“Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn”, står det i Lov om gravferd. Å sikre at ingen må ta avskjed med sine kjære i lokaler som bryter med deres livssyn eller deres økonomiske evne, er et samfunnsansvar som ikke kan overses, og som vi er glade for at Regjeringen er så tydelige på at er kommunenes ansvar.

^{Innlegget ble publisert av Vårt Land 26.06.2025 under samme tittel.}