Transdebatt som politisk våpen

Som humanist kjenner jeg på en forpliktelse til å stå opp for alle menneskers rett til å være seg selv, uten frykt og skam. Å stå opp for transpersoners rettigheter er humanisme i praksis. Jeg ble derfor glad da jeg nylig kunne lese i et innlegg i Nettavisen at flere andre i Human-Etisk Forbund praktiserer dette – selv om innleggs-forfatteren ikke ser det som en god ting.

Nettavisen har valgt å løfte frem en Facebook-post og gi den status som kronikk. Teksten bruker en grusom overgrepssak, der gjerningspersonene har fått en velfortjent dom, til å reise tvil om kriminalomsorgens evner til å gjøre jobben sin.

Kriminalomsorgens oppgave er å sørge for at de domfelte kan sone uten å utgjøre en trussel mot andre, eller at andre utgjør en trussel mot dem. I Human-Etisk Forbund ser vi ingen grunn til å betvile at de forvalter dette ansvaret med fullt alvor og faglig kunnskap. De har da også hatt retningslinjer for slike saker i mange år allerede.

Vi ser derimot all grunn til å minne om hvem som står klare til å gripe fatt i slike enkeltsaker for å bygge opp om en bredere giftig fortelling. Om et samfunn «i forfall», om myndigheter som ikke beskytter «vanlige folk» og vårt sterke behov for nye «beskyttere».

Når giftig retorikk mot transpersoner får bre seg i det offentlige rom, er det ikke ytringsfriheten som seirer. I stedet er det Putin, Trump og Erdogan som gnir seg i hendene.

Vi ser den samme strategien igjen og igjen i autoritære og ultrakonservative regimer med mål om å undergrave demokrati og befolkningens frihet:

1. Velg en minoritetsgruppe.
2. Skap et fiendebilde og demoniser dem.
3. Presenter deg selv som beskytter av «barna», «familien», eller «folket».
4. Bruk den påståtte trusselen til å begrunne overvåkning, sensur og forfølgelse.

Dreieboka for det konspiranoide LHBT+-hatet ble skapt i Putins Russland tidlig i århundret. På sitt mest aggressive tar det form av ufunderte anklager om en LHBT+-sammensvergelse som jobber organisert for å forvirre og forgripe seg på barn.

I Ungarn har Orbán i stor grad lyktes med strategien. Markeringer, symboler og demonstrasjoner for LHBT+-rettigheter blir slått hardt ned på. Pride er blitt forbudt. Ansiktsgjenkjenning skal brukes til identifisering og forfølgelse. Pressefriheten er kneblet og kritiske spørsmål stilnet.

Donald Trump er godt i gang med samme strategi i USA. Og det er ikke tilfeldig at vi blant de sentrale aktørene i det norske «transkritiske» miljøet både finner folk som forsvarer Hitlers okkupasjon av Norge og benekter Holocaust, og personer høyt på liste for det Putin-vennlige partiet Fred og Rettferdighet.

Sammen med aktører fra reaksjonære religiøse miljøer, sprer disse «transkritikerne» grove, udokumenterte anklager mot LHBT+-organisasjoner og demoniserende fortellinger om transpersoner. Først og fremst i sosiale og alternative medier. Men denne våren har vi også sett det få gjenklang i et stortingsparti på desperat jakt etter en kampsak som kan få dem over sperregrensen.

Tanken på overgrep mot barn får oss til å reagere instinktivt. Det er bra, men instinkter kan misbrukes. Og det er nettopp det kreftene som vil mistenkeliggjøre skeive gjør når de planter tanken om at skeive er ute etter barn.

Misbruk av overgrepsanklager skader ikke bare skeive, det er også en fare for barn. Når falske anklager om overgrep misbrukes som politisk våpen, blir det vanskeligere å avdekke ekte overgrep – og lettere for faktiske overgripere å slippe unna.

Voldspotensialet i dehumaniserende retorikk mot LHBT+-folk og deres organisasjoner kjenner vi dessverre alt for godt til. Det islamistisk motiverte terrorangrepet i Oslo i 2022 rystet de aller fleste av oss. En velbegrunnet frykt for vold sitter i ryggraden på LHBT+-folk verden rundt.

Som en del av vår demokratiske beredskap i sivilsamfunnet tar Human-Etisk Forbund på alvor ansvaret for å gjenkjenne og gjøre oppmerksom på hvordan enkeltsaker, bevisst eller ubevisst, brukes i en større fortelling som tjener krefter som vil bygge mistillit og svekke det liberale demokratiet.

Det ansvaret bør også Nettavisen være seg bevisst.

^{Innlegget ble publisert av Nettavisen 3. juni 2025 under samme tittel.}