Utredning er ikke kapitulasjon

Overlege og medlem i Human-Etisk Forbund, Morten Horn, argumenterer i Morgenbladet for at en offentlig utredning av dødshjelp ikke er et nøytralt grep, men snarere et skritt på veien mot legalisering. Jeg mener han bommer på hva en utredning faktisk er og bør være.

En utredning skal ikke være en endelig konklusjon. Det skal være et forsøk på å skaffe et bedre beslutningsgrunnlag i et av de mest krevende spørsmålene et samfunn kan stå overfor; under hvilke betingelser, om noen, skal vi åpne for hjelp til å dø? Å avvise en utredning fordi den kan «lede i feil retning», er i praksis å si at vi allerede vet nok.

Horn peker på at det allerede finnes en rekke utredninger og kunnskapsoppsummeringer, og det har han rett i. Men de spriker – i kvalitet, perspektiv og konklusjoner – og er i stor grad utviklet i andre lands kontekster. Spørsmålet er derfor om vi har et tilstrekkelig samlet og tillitvekkende kunnskapsgrunnlag for norske forhold. Det har vi ikke.

En norsk offentlig utredning vil nettopp kunne belyse de dilemmaene Horn er opptatt av. Som risiko for press på sårbare grupper, konsekvenser for helsepersonell, og hvorvidt det i det hele tatt er mulig å regulere en slik praksis på en forsvarlig måte. Hvis svaret er nei, bør det dokumenteres grundig.

Horn antyder også at mandat og sammensetning av utvalg lett kan styre konklusjonen. Det er en viktig og reell utfordring, men ikke et argument mot utredninger som sådan. Det er et godt argument for å gjøre dem bedre.

For Horn har rett i at dette til syvende og sist er et verdispørsmål som politikerne må avgjøre. En utredning skal derimot ikke frita dem fra det ansvaret. Den skal skjerpe det.

^{Innlegget ble publisert av Morgenbladet den 24. april 2026 under samme tittel.}