Det iranske folks frihetskamp angår oss alle

Det iranske folk kjemper, med fare for liv og helse, en heroisk frihetskamp mot det religiøse regimet som har fratatt dem flere grunnleggende menneskerettigheter. Sett med blikket til noen bosatt i fredelige, sekulære Norge føles det uvirkelig at styresmakter velger å lede et land etter eldgamle mytologiske tekster.

Spesielt når det innebærer å undertrykke alle som ikke vil innrette seg etter påbudene som har sitt utspring i disse tekstene. Eller bare tilfeldigvis er født med et kjønn eller en legning tekstene definerer som annenrangs eller uønsket.

Men for iranerne er dette ikke bare en hypotetisk problemstilling av relevans for religionshistorikere. De ofrer sine liv, mister sine kjære, utsetter seg for risiko for vold, fengsling og tortur, alt for å oppnå friheter de fleste av oss bosatt i den frie verden tar for gitt.

Ateistenes dag er en forholdsvis ny internasjonal merkedag, opprinnelig grunnlagt av sekulære og frafalne muslimer som søkte å skape økt rom og forståelse for sin egen eksistens som gruppe. Her i Norge markeres dagen i 2023 den 23. mars på Kulturhuset med nettopp religiøse regimer som tema, hvor dette årets markering er dedikert til de iranske frihetskjemperne. Det hviler et ekstra ansvar på oss som er heldige nok til å leve i frie demokrati å vise støtte til dem som lever med daglig undertrykkelse.

Vi ønsker imidlertid også å heve blikket, og se det som foregår i Iran i en større kontekst. Det er nemlig sterke krefter i verk i store deler av verden som arbeider for å øke innflytelsen til sin foretrukne trosretning, på bekostning av liberale verdier. Vi ser det i måten kristenkonservative grupperinger ble en medvirkende faktor i å løfte Donald Trump inn i presidentembetet i USA. Med de konsekvenser det har fått får kvinners tilgang til abort.

Mens Vladimir Putin i utstrakt grad anvender kirken som medspiller for å skape oppslutning rundt sin blodige og uprovoserte krigføring mot et fredelig nabofolk. Patriark Kirill, overhode for den russisk-ortodokse kirke, utøver sin makt i symbiose med Putin, og begge legitimerer de hverandres posisjoner. Noen hevder endog at det ikke ville blitt noen krig uten Kirills innflytelse.

I Polen fører det kristenkonservative Lov- og rettferdighetspartiet (PiS) landet i en autoritær retning, også dette med negative utslag for kvinners reproduktive rettigheter. Og den sterkt høyrepopulistiske Viktor Orbán, med alle sine kontroversielle synspunkt og uttalelser, maner til samhold mellom Europas og Amerikas kristennasjonalister. I India leder Hindunasjonalisten Modi an, mens den ytterliggående tidligere presidenten i Brasil, Jair Bolsonaro, langt på vei fikk sin regjeringstid som resultat av støtten til religiøse velgere.

For fundamentalistisk troende på alle kontinent fremstår ikke Iran som et eksempel til å vekke frykt og avsky, men tvert imot som et eksempel til etterfølgelse. I Iran ser disse gruppene den type samfunnsorden de selv ønsker å dyrke frem i sine egne land. Hvor deler av befolkningen de anser for å være av lavere rang med rette skal fratas sine rettigheter og undertrykkes.

Derfor er det så avgjørende at vi alle viser så sterk støtte vi kan til det iranske folk, og håper deres frihetskamp krones med seier. Om det skjer vil det være et tydelig signal til alle som svermer for det iranske regimet om at man aldri kan kue et frihetselskende folk. Derfor angår det iranske folks frihetskamp oss alle.

^{Teksten er skrevet av Mahmoud Farahmand, Stortingsrepresentant for Høyre, Christian Lomsdalen, styreleder i Human-Etisk Forbund og Morten Guldberg, grunnlegger av Tankesmien Dømmekraft. Den ble publisert av VG 23.03.2023 under samme tittel.}