Finansieringsordningen uten bærekraft

Gunnar Stavrum tar i Nettavisen til orde for å kutte støtten til norske tros- og livssynssamfunn med bakgrunn i to forhold. At Rabita-moskeen skal ha mottatt utenlandsk finansering fra aktører i strenge muslimske land er den første. Det andre forholdet er at dagens ordning ikke er bærekraftig. Det første har myndighetene allerede fullmakter til å rydde opp i. Det andre er problemet knapt noen ønsker å snakke om.

Vi kjenner avsløringene om Rabita kun fra medieomtalen, men er trygge på at Statsforvalteren har de verktøyene som trengs for å rydde opp, hvis et grundigere tilsyn bekrefter de lovbruddene Nettavisen melder om. I trossamfunnsloven står det at “Tros- eller livssynssamfunn som tar imot bidrag fra stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet, kan nektes tilskudd. (…) Tilskudd kan dessuten kreves helt eller delvis tilbakebetalt fra et tros- eller livssynssamfunn dersom ett eller flere av vilkårene for å nekte tilskudd er oppfylt.” Hvis forholdene er alvorlige nok, har Statsforvalteren også myndighet til å trekke tilbake et tros- eller livssynssamfunns offentlige godkjenning, som er det som gir virksomheten rett til fremtidige økonomiske tilskudd og vigselsmyndighet (altså myndighet til å forestå ekteskapsinngåelser).

Gunnar Stavrum tar videre til orde for at ordningen med støtte til tros- og livssynssamfunn må fjernes, bortsett fra noe støtte til kirkebygg og nærmiljøtiltak. Det er et legitimt politisk standpunkt som jeg kan ha sympati med. Det ville nok likevel være underlig om akkurat denne delen av kulturen, religion og livssyn, ikke skulle hatt en finansieringsordning. Ettersom det både er vedtatt at Norge skal ha en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk, men også fordi det er gjengs i Norge at staten er med å finansiere kulturell og frivillig aktivitet. Vi er likevel nødt til å se på hvordan denne ordningen er innrettet, for den manglende bærekraften i den norske finansieringsordningen for tros- og livssynssamfunn er et problem. Slik den er utformet i dag så vil summene den norske stat bruker på tro og livssyn vokse langt inn i himmelen. Det er ikke bærekraftig.

Human-Etisk Forbund er et landsdekkende og demokratisk livssynssamfunn, som får en økonomisk kompensasjon på linje med andre tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Dette likebehandlingsprinsippet er innskrevet i grunnlovens § 16. Det fungerer kort forklart slik at kirkens inntekter fra staten og kommunene deles på antall kirkemedlemmer. Dette beløpet får alle andre godkjente tros- og livssynssamfunn utbetalt for hvert av sine medlemmer.

Hvert år får Den norske kirke økte bevilgninger som skal deles på et synkende antall kirkemedlemmer, noe som betyr at kirken blir stadig dyrere å drive, regnet per medlem. Dette gjør at vi over mange år har vært bekymret for bærekraften i denne finansieringsordningen og frykter at den vil bryte sammen før 2035. 2035 er året da framskrivninger viser at kirkens andel av befolkningen går under 50%.

I dag lever vår samfunnssektor særdeles godt av at staten og kommunene tildeler våre tros og- livssynssamfunn store bevilgninger. Vi tror ikke at noen ønsker et sammenbrudd i finansieringen, men da er myndighetene nødt til å se på finansieringen av hele det norske livssynslandskapet på nytt. Inkludert Den norske kirkes finansiering. 

At Den norske kirke og andre tros- og livssynsamfunn nyter stor tillit er tydelig når vi ser at bevilgningene til vår sektor skutt i været. I 2011 ble vår sektor tildelt 800,- per medlem for å være til stede i våre medlemmers liv og organisere tros- og livssynsutøvelsen deres. Med den rekordstore bevilgningsøkningen til Den norske kirke i statsbudsjettet for 2024 vil beløpet snart bli så mye som på 1 600,- kroner per medlem. Det er vel knapt noen andre sivilsamfunnsaktører som kan se tilbake på en slik inntektsutvikling? Støtten til barne- og ungdomsorganisasjonen i Norge har i omtrent samme tidsrom gått fra 310 kroner per medlem til 418 kroner (ifølge tall fra Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner). 

Økningen til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn er resultatet av en villet politikk, hvor Stortinget og kommunestyrene gjennom en årrekke har bevilget langt mer enn lønns- og prisvekst til Den norske kirke, uansett om det er rød eller blå side som styrer. Konsekvensen er at Den norske kirke har kunnet oppbemannet fra ca. 6000 ansatte i 2013 til over 8000 ansatte i 2023. I samme periode har antall medlemmer i Den norske kirke gått ned med mer enn 345.000 personer.

Med dagens ordning, og de trendene vi i dag ser på tros- og livssynsfeltet, så er det ingenting som tyder på at det kommer noen utflating i medlemsutviklingen. Statens utgifter til tros- og livssynsfeltet ligger an til en eksponentiell vekst om ikke det tas grep, slik Frank Rossavik skisserte i Aftenposten i begynnelsen av desember. Tros- og livssynssamfunnenes bidrag til enkeltmenneskers liv og til samfunnet er for viktig til at vi kan la det bryte sammen i fremtiden.  

Hvorfor bør myndighetene egentlig betale deler av driften for tros- og livssynssamfunn? Vi har pressestøtte for å sørge for mediemangfold, vi har partistøtte for å bidra til et levende demokrati. Tilsvarende bruker staten penger på tros- og livssynssamfunn for å realisere den grunnleggende menneskerettigheten det er å utøve eget livssyn, alene eller sammen med andre. 

Stortinget har valgt en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Finansieringen av tros- og livssynsamfunn er basert på nødvendig likebehandling, men den må også være basert på bærekraftighet og stabilitet. Human-Etisk Forbund ser det som grunnleggende at myndighetene ivaretar den menneskerettslige forpliktelsen til likebehandling av tros- og livssynssamfunn gjennom en likeverdig og bærekraftig finansieringsordning. Tros- og livssynssamfunnenes bidrag til enkeltmennesker og samfunnet er for viktig til at man kan la dette skure frem til det ikke går lenger.

Det er også viktig for denne ordningen at den har legitimitet ute i befolkningen. Uten det vil den forsvinne. De skattebetalerne som finansierer Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn er i stor grad de samme menneskene som er medlem i disse organisasjonene.  For å sikre legitimiteten er det særskilt viktig at ordningen fungerer likebehandlende og at dette ivaretas over tid. Det er også viktig at staten bruker de maktmidler knyttet til finansiering som ligger i Tros- og livssynssamfunnsloven med velbegrunnet skjønn. Både med tanke på innvilgelse av godkjenning, tilbaketrekking av godkjenning, og at det følges opp når det forekommer brudd på reglene knyttet til utenlandsk finansering av norske tros- og livssynssamfunn.

Da den ferske loven om tros- og livssynssamfunn ble vedtatt i 2020, valgte Solberg-regjeringen bort et bredt forlik på tvers av de politiske skillelinjene. Nå jobber Støre-regjeringen med å gjøre sine endringer i den samme loven, igjen uten å invitere til samarbeid over blokkene. Arbeidet med en fornyet finansieringsordning for tros- og livssynssamfunn krever et bredt politisk forlik for å stå seg i årene som kommer.

Human-Etisk Forbund mener det er tvingende nødvendig å sette ned et offentlig utvalg som utreder endringer i finansieringsordningen for tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke.

^{Kronikken ble publisert av Nettavisen 10. januar 2024 under tittelen “Problemet knapt noen ønsker å snakke om“.}