Likebehandling av trossamfunn i NRK, alle eller ingen.

I bunn og grunn er det to ulike svar på hvordan sikre likebehandling i NRK for distribusjon av seremonier hos tros- og livssynssamfunn. Enten så kan alle få plass i NRK med sine seremonier eller så er det ingen som får. Begge deler er legitime svar på et krav om likebehandling, som er en forutsetning i idealet om det livssynsåpne samfunn som vi finner formulert i NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn. Selv der hvor det går på tvers av historiske fortrinn.

Hvis man går for at alle skal få plass så er det noen forskjellige måter det kan gjøres på. Enten så går man for at alle får lik plass (som i Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn), eller at det knyttes til proposjonalitet. Om man velger det siste så må man vurdere om det er nyttigst med omvendt eller normal proposjonalitet. En kan lett argumentere for at tilhengerne av Bahai har større bruk for tv-sendte seremonier enn hva man har i en statskirke med en mengde ukentlige gudstjenester og store ressurser til å selv sende det.

Så er det spørsmålet om hva betyr “alle”. Det kan være alle som hevder at de er et tros- eller livssynssamfunn, alle registrerte tros- og livssynssamfunn, eller at man setter en cut-off et sted. Det sistnevnte er løsningen for KRLE-faget hvor man har satt grensen etter 6 religioner (kristendom, jødedom, islam, hinduisme, buddhisme, og sikhisme), sekulære livssyn, og nyreligiøse bevegelser. Samarbeidsrådene har gått for løsningen med at man må være registrert tros- eller livssynssamfunn for å være medlem.

Det er uansett i en norsk sammenheng en problemstilling med at de som ikke er medlem noe sted blir stående uten representasjon og finansiering. Jeg synes likevel det er en større problemstilling knyttet til finansieringsordningen mer enn om en får sendetid i NRK. Det er uansett ikke et argument for å fravike forsøk på likebehandling.

Jeg er nok likevel av den oppfatning av at det riktige er at ingen får sende seremonier i NRK ut over særlige tilfeller. Fordi det aldri kan bli rettferdig eller godt gjennomført i tråd med idealet om det livssynsåpne samfunnet slik jeg ser det. SÅ mye religiøse seremonier vet jeg ikke om det er plass til. Det er heller ikke slik lenger at dette er vanskelig å distribuere på egen hånd, og for Kirkens del finnes det mange kristne tv-kanaler også de eldre har mulighet til å benytte seg av. En avtale med en av disse kanalene i tillegg til nettsendinger ville være en god løsning for en massiv aktør som Den norske kirke.

Så er det heller ikke slik at samfunnskontrakten faller med om man får sendt sin religion sine livssynssendinger i TV. Selv om de eldre er langt mer religiøse enn resten av befolkningen så er det likevel ikke et entydig bilde. Gitt at man bruker samfunnskontrakten og en forventning om å få betjent ens religiøsitet hos NRK som argument for gudstjenestedistribusjonsfavorisering for en aktør som argument så slår dette samtidig begge veier. Med utgangspunkt i at det også blant eldre er et stort livssynsmangfold må i så fall alle få plass i NRK med sine livssynssendinger. Da tror jeg vi virkelig må øke NRK sine budsjetter og at vi er nødt til å etablere NRK Alltid Religion.

^{Dette innlegget er hentet fra et svar på en kommentar på Vårt Land sin Facebookside. Argumentasjonen er løsrevet noe fra den opprinnelige for å gjøre den mer selvstendig og til å fungere bredere. Dette er en oppfølgning av et leserinnlegg i Vårt Land skrevet av Amina Selimovic og undertegnede.}