Mange tros- og livssynssamfunn er landsdekkende

Jens Bjelland fra KA hevder at Den norske kirke (Dnk) bør motta en uforholdsmessig stor del av statlige midler fordi Dnk er landsdekkende. Dette argumentet er basert på en påstand om at Grunnloven stiller krav om en landsdekkende folkekirke.

Grunnloven §16 sier faktisk ingenting om at Dnk skal være landsdekkende. Det den sier, er at Dnk skal være folkekirken, støttet av staten, og at alle tros- og livssynssamfunn skal støttes på lik linje. Det er en tilbakevendende påstand, men det ikke et grunnlovskrav. Det er heller ikke gitt at dagens struktur er nødvendig for å være landsdekkende.

Den norske kirke har en spesiell historisk posisjon i Norge, men mange tros- og livssynssamfunn har en landsdekkende tilstedeværelse. Human-Etisk Forbund, som jeg selv representerer, er ett eksempel. Vi har lokallag, aktiviteter, medlemmer og seremonibrukere over hele landet. Likevel har vi aldri krevd en større andel av statsbudsjettet enn den andre tros- og livssynsamfunn får fordi vi er landsdekkende.

Dnk opprettholder en kirkelig struktur som ble etablert i en tid der det ikke fantes biler, internett, eller moderne infrastruktur. Å ha et kirkebygg på hvert nes og innerst i enhver fjordarm var kanskje nødvendig for 200 år siden, men det er ikke lenger nødvendig. Det kan være nødvendig å reise inn til et kommunesentrum for å finne samtale, gudstjeneste eller konfirmasjonsundervisning der. Vi andre tros- og livssynssamfunn har lenge måtte tilpasse oss avstandene. Våre konfirmanter og deres familier har måttet håndtere lengre reiseveier uten at vi har bedt om kompensasjon fra staten for det. Kanskje har til og med Kirken en del stordriftsfordeler som mindre tros- og livssynssamfunn ikke har, f.eks. når det kommer til datasystemer, rutiner, HR, opplæring, kommunikasjon og annet?

Hvis det dør en buddhist i Båtsfjord, må det sendes en munk fra Oslo for å betjene familien og gravferdsritualene. Det å være landsdekkende betyr ikke nødvendigvis at man må opprettholde gamle strukturer, men snarere at man når ut til folk over hele landet, noe som kan gjøres på mange måter idag.

Er ikke posten fremdeles landsdekkende, selv om den kommer annenhver dag? Er ikke grunnskolen fremdeles landsdekkende, selv om de minste grendeskolene er nedlagt?

Selv om Bjelland argumenterer for at Dnks tilstedeværelse i alle kriker og kroker av landet gir et særlig krav på økt støtte, er det viktig å spørre: Er dette virkelig nødvendig for å oppfylle oppdraget som folkekirke? Spørsmålet er særlig relevant i lys av at Bjelland selv trekker frem at de står overfor store økonomiske utfordringer, og at dagens organisering med 1100 sokn og 1600 kirkebygg kanskje ikke er bærekraftig på sikt.

Når Bjelland peker på at kirken må tilpasses for framtiden, er det vanskelig å være uenig. Spørsmålet er om denne omstillingen vil skje på en måte som tar innover seg realiteten i samfunnet – at vi er et livssynsåpent og -mangfoldig samfunn. Eller vil vi fortsatt legge til rette for at én aktør skal fordelsbehandles?

Dnk bør ikke motta mer støtte enn andre tros- og livssynssamfunn bare fordi de velger å opprettholde en stor, kostbar infrastruktur som nok ikke lenger er nødvendig. Den norske kirke har utvilsomt en viktig rolle i mange menneskers liv, men Grunnloven er tydelig på at alle tros- og livssynssamfunn skal støttes på lik linje. Det er en realitet vi alle må forholde oss til – også Kirken og Hovedorganisasjonen KA.

^{Debattinnlegget ble publisert i Vårt Land 18. oktober 2024 under samme tittel.}