Har du mange venner når du dør, bør du være enten kristen eller rik

Om du ønsker noe annet enn kirkelig begravelse når din tid kommer, bør du enten begynne å spare, eller forberede dine nærmeste på at de må prioritere hvem som får komme.

Kirkene er de mest vanlige seremonirommene her i landet. I mange kommuner også det eneste reelle alternativet. Særlig hvis den som er død, hadde en stor omgangskrets.

Så hva gjør du om du ikke ønsker at begravelsen skal foregå i kirken?

Olfrid Kloster (47) visste at mannen hennes ikke følte seg hjemme i kirken. For kort tid siden døde han uventet. Mannen hadde stort nettverk. Da det rant inn med hilsener på minnesiden hans, forstod hun fort at mange ville komme i begravelsen.

Hun bor i Bergen. Norges nest største by har to livssynsåpne seremonirom med plass til 50 og 150 personer. Selv det største har plass til under halvparten av antallet familien ventet. Til sammenligning er det over 20 kirker med kapasitet på 400 eller mer. Fire av dem i bydelen der Olfrid bor.

Hun fant ikke noen annen løsning enn å leie foajéen i Grieghallen. Det kostet 100 000 kroner.

Hundre tusen. For at mannens venner kunne få ta del i en seremoni i tråd med hans livssyn og ønsker.

Historien er vond. Dessverre er den ikke unik. Over hele landet mangler det offentlige tilbud om egnede, livssynsåpne seremonirom med plass til store forsamlinger. Våre tre største byer mangler alle livssynsåpne alternativer med plass til over 200 personer, og situasjonen er ikke stort bedre i resten av landet.

Som i Bergen er det kirkelige tilbudet derimot godt. Kommuner tilbyr store kirker, ofte uten kostnad og med god kapasitet. Om du ønsker en ikke-kirkelig gravferd derimot, må du mange steder velge mellom å betale dyrt på det private markedet eller ta til takke med at det ikke er plass til alle som ønsker å ta avskjed.

Med andre ord, har du mange venner bør du helst være enten kristen eller rik.

For når våre nærmeste dør, har de færreste av oss overskudd til å ta opp kampen mot mangelen på verdige alternativer. Forståelig nok ender mange av oss opp med det enkleste og billigste. Vi velger en kirkelig begravelse, selv når det går på akkord med vårt livssyn.

Regjeringen anerkjenner heldigvis at dagens situasjon ikke er god nok. For å oppnå et livssynsåpent samfunn har de varslet en kartlegging av dagens tilgang og behov. Det er en viktig start.

Dette er et problem vi ser nasjonalt, men det er også et tydelig problem her i Bergen.

Vi mener dette arbeidet haster, og vi forventer at kartleggingen blir fulgt opp med tydelige krav til kommunene. De må sikre tilbud om livssynsåpne seremonirom som:

• har omtrent samme kapasitet som kommunens kirketilbud.
• er utformet for å gi en høytidelig ramme, og som enkelt kan tilpasses ulike tros- og livssyn med flyttbare symboler og uttrykk.
• har plass til å bringe en kiste med verdighet både ut og inn.

Om kommunene lurer på hvordan dette ser ut i praksis, kan de gjerne ta en titt på seremonilokalene i Porsgrunn eller i Tromsø. Her har kirken og kommunene nylig etablert felles seremonibygg som er åpne og inkluderende for alle innbyggere som ønsker å bruke det. Et verdig seremonirom. Et rom for alle.

Alle mennesker fortjener en verdig gravferd. Uansett tro, livssyn, økonomi eller antall venner.

^{Innlegget ble publisert av Bergensavisen 4. juli 2025 under samme tittel. Det ble publisert av Nettavisen 9. juli 2025.}