Misforstått støtte

Det er ikke uventet, men det er synd at Vårt Land støtter dagens ordning hvor prester ofte er de som kommer med dødsbudskap. En ordning som ikke tar hensyn til tros- og livssynsmangfoldet og som ikke favner om fellesskapet.

Som Vårt Land skriver i sin leder så er det naturlig at det settes spørsmålstegn ved ordninger hvor Kirken har gjort oppgaver på vegne av fellesskapet. Dette henger sammen med den pågående skilsmissen mellom den nåværende statskirken og staten. Når Kirkens ansatte ikke lenger er offentlige tjenestemenn, er det ikke lenger «innafor» å sette denne oppgaven ut til dem. Ordningen har vært problematisk lenge, men når stat og kirke nå skal være skilt, blir løsningen enda mer feil.

Avisen trekker frem Den norske kirkes medlemstall som et argument for ordningen. Avisen er selvsagt klar over problemstillingene som hefter ved å benytte denne statistikken som grunnlag for å gi Den norske kirke fordeler på bekostning av alle oss andre. Både opprettelsen av det digitale medlemsregisteret og mangelen på aktiv bekreftelse av medlemskap for de innmeldte svekker argumentasjonen. Når nordmenn blir spurt om sin tro, rapporterer KIFO og Norsk Monitor at under 35% anser seg selv som troende.

Jeg både stusser over, og tenker at det er synd, at Vårt Land bare anser at det er overbeviste ateister som vil oppleve det vanskelig at det kommer en prest. Hvis vi ser på Stålsett-utvalget så kommer det frem til at:
«Utvalget mener at hensynet til tros- og livssynsfriheten blir best sikret ved en livssynsuavhengig formidler av dødsbudskap, enten ved politi eller helsepersonell.»
Det er med andre ord ikke snakk om et enkeltstående krav fra ett tros- og livssynsamfunn, men et av premissene som må ligge til grunn for det livssynsåpne samfunn. Gjennom at det offentlige er sitt ansvar bevisst og opptrer religionsnøytralt åpner man opp samfunnet for at alle kan praktisere sitt livssyn og føle likeverd.

Ellers er det vanskelig å se at en ordning hvor helsepersonell eller politi skal gjøre denne oppgaven vil være nevneverdig dyrere enn at prester gjennomfører dette, forutsatt at vi betaler prestene noe mer enn knapper og glansbilder.

Hvis vi skal ha et livssynsåpent samfunn må det offentlige være sitt ansvar bevisst. Det handler om å se forbi «at vi alltid har gjort det slik» og heller se på det som skaper mest mulig likeverd og likestilling for alle innbyggerne i samfunnet, ikke bare for den historiske majoriteten.

_{Dette debattinnlegget ble trykket i 31.01.2020 under tittelen “Ikke bare ateister som vil oppleve det vanskelig at det kommer en prest“.}