Smittevernmyndighetene må være ærlige med oss

Elever og lærere utsettes hver dag for et arbeidsmiljø som ikke overholder de smittevernsbestemmelsene som gjelder for resten av samfunnet. Det er det gode grunner for, men kan dere ikke ha nok respekt for oss til at dere er ærlige? At det er viktigere at skoler holdes i gang enn at vi er trygge der.

«Smitten skjer ikke på skolen, men i hjemmet»
«Det er et lavt smittetrykk blant elever»

Strofer vi er blitt vant til å høre etter hvert. Strofer som gjentas av alt fra skolebyråder , smittevernsansvarlige , og statsråder . Strofer som vi egentlig ikke har grunnlag for å si at stemmer. Bakgrunnen for at jeg hevder at vi ikke har grunnlag for å si dette er at smittesporingen de fleste steder ikke innebærer å teste medelever som ikke har symptomer. Når elever sendes hjem i ulike former for karantene med bakgrunn i smitte på skolene så er ikke den automatiske responsen å teste denne elevmassen. Det begrenses til de som viser symptomer, og det er det rådet som sendes hjem – at det er de med symptomer som skal testes.

Vi vet at barn og ungdom ofte har svært milde og lite symptomer. Samtidig som vi ser at smitten øker mest i aldersgruppene for elever i ungdomsskolen og i videregående . Skolene er derfor en potensiell arena for skjult smittespredning nå som smitten har økt i samfunnet. En trenger ikke å være smittevernsekspert for å kunne tenke seg til at trange og dårlige ventilerte klasserom med manglende avstand mellom elever på gult nivå er risikofylt.
I tillegg så hevdes det hele tiden at de fleste elever smittes i hjemmet eller på fritiden. Hvordan har man et grunnlag for å si dette når det ikke er gjort utstrakt testing av nærkontakter og massetesting av skoler med smittetilfeller? Det sies at vi nå kun finner 40 % av smittetilfellene og en stor del av disse 40 % også har ukjent smittested. I FHI sin rapport anslår at rundt 25 % av smittetilfellene i skolene er skjedd i hjemmet, men 50 % har ukjent smittested2. Dette burde være en god grunn i seg elv for å ha en mer aktiv holdning til mer utbredt testing i skolene.

Der hvor en har handlet i strid med denne praksisen, for eksempel ved de videregående skolene i Tromsø, så har man sett at det har vært et vesentlig høyere, men asymptomatisk, smittetrykk blant elevene .

Det trekkes ofte frem studie som sier at vi lærere ikke har økt risiko for å bli smittet i skolen . Dette er en studie jeg har lav tillit til da den var gjennomført i perioder med lav smittespredning i samfunnet samt at skolene var stengt i deler av første periode . Dersom en ønsker å få et mer reelt bilde av smittesituasjonen i skolen så burde en nå følge med på skoler i område med smitte, med utbredt testing av elever og ansatte.

I den videregående skolen er det i realiteten blitt slik at det er lite forskjell mellom gult og rødt nivå på smittevernsskalaen. En vet at det er trangt i rommene og klassene er i større grad enn i barne- og ungdomsskolen i blandede grupper på tvers av kohorter. Det vet vi. Kan det være mangelen på klasserom og lærerressurser som gjør at en ikke setter strengere krav til rødt smittevern i de videregående skolene? At den realiteten er viktigere enn at lærere og elever er trygge?

Jeg har stor forståelse for at det er viktig å holde skolene i gang. Det er viktig av mange gode grunner. Både for å la de voksne få muligheten til å gjøre jobben sin på en rimelig grei måte, selv på hjemmekontor, men også fordi dette ikke skal gå for mye ut over læringen, det sosiale fellesskapet, og den mentale helsen til elevene. Det er helt forståelig at de da verken ønsker hjemmeskole eller nedstengte skoler. Det er for så vidt helt greit, men da må dere være ærlige med oss.

Dere må være ærlige om at skolen er så viktig for samfunnet at det er nødvendig å holde hjulene i gang på skolene.
Dere må være ærlige om at dette er så viktig at det er verdt risikoen det er for lærerne, fordi ellers er ikke dette gjennomførbart.
Dere må være ærlige om at skolen er så viktig at det er bedre at elevene har en viss risiko for å trekke smitte med seg både hjem og til ulike undervisningssituasjoner, enn at de blir gående hjemme, faller fra, og hindrer foreldrene å være effektive på jobb.

Jeg blir frustrert over den manglende ærligheten, langt mer enn jeg blir frustrert over smittevernstiltakene ellers i samfunnet. Når vi ser at skoler stadig vekk må stenge ned, sende hjem en klasse her, et trinn her, eller en skole der. Når vi ser at rektorer i større grad enn å gjøre hverdagsoppgavene sine må administrere ulike former for smittesporing internt og finne ut hvem de skal sende hjem. Det blir tydelig at det også må foregå mye smitte i skolene, selv om mange ikke har tydelige symptomer.

Jeg har ikke et mål om at skolene skal stenges. Jeg er glad i jobben min og jeg mener at digital undervisning bare er en dårlig erstatning for den undervisningen som ellers skjer ute i de mange tusen klasserom til vanlig. Det jeg ønsker er at dere viser nok respekt for oss til at dere er ærlige med oss, om at vi er så viktige at det er verdt det. Det er prinsipielt, det handler om respekt, og det handler om hvor vanskelig det vil være søke om yrkesskadeerstatning for de som sitter igjen med store senskader på hjerte, lunger, og som sliter med balansen. Når beskjeden er at «dere blir ikke syke i skolen» så blir også den kampen vanskeligere for lærere og elever.

Vi er lærere, og vi er vant til å håndtere mange ulike situasjoner, selv på bare et øyeblikks varsel, men vær nå i det minste ærlige. Den respekten burde vi ha fortjent til nå.

_{Dette debattinnlegget ble publisert hos i Utdanningsnytt 02.12.2020 under tittelen “Smittevernmyndighetene må være ærlige med oss“.}