Kategori: Ukategorisert

Fellesskapet i skolen utfordres av at skolen og politikere insisterer på at skoler skal drive med religionsutøvelse i opplæringen. Kultur og tradisjon kan vi lære helt uten deltagelse i gudstjenester.

Jessie Kong mener at det er foreldre som trekker barna ut av skolegudstjenester som ødelegger fellesskapet. Men hun overser et avgjørende poeng: Den norske kirke er selv tydelig på at skolegudstjenesten er forkynnelse, ikke kun en kulturell markering. Å bruke skoletiden til religiøs praksis skaper et kunstig skille mellom elever, der noen må be om fritak for å unngå religiøse ritualer. Dette er i strid med formålet om at skolen skal være en fellesarena for alle.

Hun sammenligner gudstjenestene med ekskursjoner til moskeer og templer, og hevder at det ikke fantes fritaksmuligheter for disse. Det er feil. Siden 2005 har elever kunnet få fritak fra besøk i ulike gudshus når dette oppleves som problematisk. Forskjellen mellom et ordinært studiebesøk i en kirke, synagoge eller moské – som en del av undervisningen for å lære om religion, kultur og historie – og det å delta i en forkynnende gudstjeneste, er vesentlig. Det ene formidler kunnskap, det andre innebærer aktiv trosutøvelse. Med innføringen av forbudet mot forkynnelse i all opplæring, gjelder dette skillet nå hele skoleløpet.

Kulturarven kan formidles uten at elevene må delta i rituell virksomhet. At noen opplever gudstjenester som inkluderende julehygge, betyr ikke at alle gjør det. Skolegudstjenesten er forkynnelse, ikke nøytral tradisjonsformidling. Dermed oppstår et press, der familier med annen tro eller livssyn – eller de som ønsker en nøytral, åpen skole – må velge mellom å bryte fellesskapet eller å delta i religiøs praksis de ikke identifiserer seg med.

Det vi trenger er nye løsninger som samler, ikke splitter. Skolen kan inkludere alle ved å finne tradisjoner som bygger fellesskap uten å måtte innsnevre det til én religions forkynnelse. På den måten kan vi skape en skole der alle er med, uten at noen må be om fritak fra religiøse ritualer i undervisningstiden. I et livssynsåpent samfunn bør vi sørge for at julens mangfoldige historie formidles på en måte som ikke gjør at enkelte opplever seg satt utenfor. Det er først da vi får et ekte fellesskap.

^{Debattinnlegget ble publisert av Aftenposten 27. desember 2024 under samme tittel.}

Etter fritakssaka og den interessante meiningsutvekslinga i Vest-Telemark Blad tenkjer eg det er nødvendig med nokre oppklaringar knytt til fritaksretten, dens grunngivingar, og dens innretning. For det ser ut til å vera nødvendig. Særleg etter varaordførar Hauges lesarinnlegg.

Fortsett å lese «Fritak frå aktivitetar, men ikkje kunnskap om mangfald og religion»

Den norske kirkens medlemsavstemninger har de siste fireårsperiodene vært koblet til de offentlige valgene til kommunestyrer og fylkesting. At disse valgene skulle gjennomføres «samtidig med, og i lokaler i umiddelbar nærhet av, valg til Stortinget eller fylkesting og kommunestyrer» var påkrevd gjennom kirkelovens bestemmelser om valg. Med utgangspunkt i tanken om det livssynsåpne samfunn er en slik forankring, sammenkobling og utenifra-bestemmelse dypt problematisk. Dessverre ble ikke denne sammenkoblingen fjernet i forbindelse med innføringen av lov om tros- og livssynssamfunn. Kirken bør likevel velge å gå bort fra dette.

Fortsett å lese «Kirkevalget, fra et utenfraperspektiv»

Samfunnet går i en mer sekulær og likebehandlende retning, hvor staten likebehandler tros- og livssynssamfunn, og legger til rette for det livssynsåpne samfunnet. Det er foreløpig mindre tilfelle i skole, barnehage, og andre fellesinstitusjoner enn hva det er i resten av samfunnet.

Fortsett å lese «Statskirken lever i skole og barnehage»

Kristelig Folkeparti ønsker ikke å tvinge menighetene til å invitere skolene på gudstjeneste i skoletiden – derimot skal skolene være tvunget til å takke ja om de blir invitert av menighetene. Gjelder dette for menigheter og trossamfunn utenfor Den norske kirke også?

Fortsett å lese «Skolen tvinges om menighetene inviterer»