Kirkevalget, fra et utenfraperspektiv

Den norske kirkens medlemsavstemninger har de siste fireårsperiodene vært koblet til de offentlige valgene til kommunestyrer og fylkesting. At disse valgene skulle gjennomføres «samtidig med, og i lokaler i umiddelbar nærhet av, valg til Stortinget eller fylkesting og kommunestyrer» var påkrevd gjennom kirkelovens bestemmelser om valg. Med utgangspunkt i tanken om det livssynsåpne samfunn er en slik forankring, sammenkobling og utenifra-bestemmelse dypt problematisk. Dessverre ble ikke denne sammenkoblingen fjernet i forbindelse med innføringen av lov om tros- og livssynssamfunn. Kirken bør likevel velge å gå bort fra dette.

En av de store definerende sidene ved Norge er den store deltagelsen i frivillige organisasjoner av ulik størrelse. Svært mange nordmenn er med i idrettslag, arbeidstakerforbund, velforeninger, interesseforeninger, turistforeningen, Røde Kors, og så videre, og stort sett alle disse organisasjonene er demokratiske og har demokratiske valgordninger. Det er ikke nødvendigvis slik at den eneste muligheten er at det gjennomføres med valglister og på utpekte datoer for hele landet. Mange steder arrangeres det årsmøter som utpeker delegater til nivået over, som igjen tar beslutninger og eventuelt utpeker delegater til nivået over. Det betyr likevel ikke at dette er den beste måten å gjennomføre valget på for en stor organisasjon som Den norske kirke, men det viser bredden i demokratisk gjennomføring i det norske samfunnet. Økt deltakelse og engasjement er noe alle i norsk organisasjonsliv ser som en viktig utfordring.

Ellers har jeg notert meg ved noen anledninger at Kirken omtaler sine tillitsvalgte som folkevalgte, og har ment at disse burde få tilbake retten til å få fri fra jobben for å delta i styrende organer i Kirken. Jeg kan forstå at dette er forventninger som henger igjen fra tidligere tider, og det første er primært sett retorisk. Samtidig, det er ingen tvil om at man ikke er folkevalgt som kirkelig tillitsvalgt. Man er tillitsvalgt i en stor organisasjon. At denne organisasjonen skal være en folkekirke endrer ikke på at det ikke er blant folket en stemmes frem, men blant medlemmene i denne organisasjonen.

Kirken og det livssynsåpne samfunnet

Den norske kirke har en lang historie og dyp forankring i det norske samfunnet. Det kan selv ikke jeg benekte. Imidlertid har Norge i løpet av de siste tiårene utviklet seg til et livssynsåpent samfunn, hvor en mangfoldig rekke tros- og livssynssamfunn eksisterer side om side. Noe som også er vedtatt politikk i Norge i dag. Dette tydeliggjør spørsmålet om hvorvidt Den norske kirke bør ha valg til sine medlemsorganer samtidig med og i tilstøtende lokaler som, offentlige valg.

Stålsett-utvalget som la frem grunnlaget for det som i dag er norsk livssynspolitikk gjennom NOUen «Det livssynsåpne samfunn» kom til slutt frem til at «utvalget vil på prinsipielt grunnlag konkludere med at det for framtiden ikke bør legges opp til at valg i Den norske kirke, eller noe annet tros- og livssynssamfunn, kobles sammen med de offentlige valgene, verken i form av samlokalisering eller felles tilrettelegging og presentasjon». Dette er det mange grunner til. Jeg vil trekke frem noen perspektiver her.

For det første skaper det et inntrykk av at Den norske kirke har en spesiell status eller forrang fremfor andre tros- og livssynssamfunn. Dersom kirkens valg koordineres med offentlige valg, kan dette oppfattes som en bekreftelse på at Den norske kirke fortsatt har en privilegert posisjon i det norske samfunnet. Dette er i strid med prinsippet om likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn, et prinsipp som er fundamentalt i et livssynsåpent samfunn. Videre kan samtidige valg bidra til forvirring blant velgerne. Det kan være uklart for mange hvor grensen går mellom offentlig og kirkelig myndighet når valgene finner sted samtidig. Denne sammenblandingen kan potensielt undergrave både kirkens uavhengighet og integriteten til det offentlige valgsystemet.

I tillegg kan det hevdes at ved å avholde kirkelige valg samtidig med offentlige valg, blir den demokratiske prosessen i kirken utvannet. Den oppmerksomheten som burde vært rettet mot kirkelige saker og kandidater, kan bli overskygget av større nasjonale eller lokale saker i offentlige valg. Dette kan føre til at medlemmer av Den norske kirke ikke gir de kirkelige valgene den vekt og alvor de fortjener, og dermed svekke kirkens indre demokratiske prosesser. Det er også en risiko for at samtidige valg kan bidra til politisering av kirkelige spørsmål. Kandidater for kirkelige verv kan føle press for å ta stilling til offentlige saker, eller politiske partier kan forsøke å påvirke kirkens valg. Dette kom det noen eksempler på under valget nå, og enda flere forrige gang. Dette kan svekke kirkens evne til å stå som en uavhengig og selvstendig institusjon i samfunnet.

Avslutningsvis kan det argumenteres for at Den norske kirke, ved å insistere på å avholde sine valg samtidig med offentlige valg, går glipp av en mulighet til å understreke sin egenart og uavhengighet. Å velge en egen dato for kirkelige valg ville vært en sterk markering av kirkens selvstendige posisjon i det livssynsåpne samfunnet. I lys av de ovennevnte utfordringene er det tydelig at samtidige valg mellom Den norske kirke og offentlige folkevalgte organer er problematisk. For å bevare prinsippet om likebehandling i det livssynsåpne samfunnet, bør skillelinjene mellom kirkelig og offentlig valg være klare og tydelige. Dagens ordning undergraver dette. For kirkens del, antagelig ikke i dens favør.

Ryktene om statskirkens avvikling

Norge har fremdeles en statskirkeordning. Den er endret på, og Kirken har mer selvstendighet i dag enn den hadde tidligere. Det er bra. Separasjonen er likevel ikke fullstendig gjennomført. Det vil ta tid, men det krever også at vi innrømmer at det er ståa.

Å påstå noe annet enn at vi har en statskirke er svært vanskelig med tanke på vi har et grunnlovsfestet kirkesamfunn med begrenset selvstyre og særlovgivning. Debatten om våre andres bruk av kirkens rom for våre ikke-kristelige begravelsesseremonier viser tydelig hvor lite respekt det er for Den norske kirke som et selvstendig og autonomt trossamfunn.

Lars-Petter Helgestad i Human-Etisk Forbund har vært tydelig på at statskirkeordningens død er betydelig overdrevet, noe forbundet minner om ved jevne mellomrom. Samtidig, hvis vi forutsetter at Den norske kirke ikke lenger er en statskirke, og hvis dette betyr at de er et trossamfunn på linje med andre tros- og livssynssamfunn, hva betyr det og hva må det innebære? Skulle ikke det ha noe si for forholdet mellom Kirken og ulike deler av det offentlige?

Det kan jo ikke lenger være slik at Kirken har samarbeidsavtaler med norske skoler som ikke andre livssynssamfunn har. Skolegudstjenesteordningen framstår jo også som «litt underlig» i en slik sammenheng. Eller hva med andakter, gudstjenester og annen religiøs praksis i NRK som ikke andre livssynssamfunn har mulighet til? For ikke å snakke om grunnlovsparagrafene §2, §4, og §16 som tydelig angir en særegen posisjon i forhold til Staten for Den norske kirke.  Det er også tydelig gjennom at det er Kirken som håndterer gravplassforvaltningen i de fleste norske kommuner i dag, og som blant annet regulerer muligheten for å prøve ut ny dødehåndteringsteknologi i kommuner som ikke har ressurser, kapasitet, eller befolkningsgrunnlag til å bygge ut krematorier.

Denne forestillingen om at vi ikke lenger har en statskirkeordning er så vital at når SV påpekte at det fremdeles gjensto en del arbeid, så ble det framstilt som at de hadde tabbet seg ut og glemt endringene som hadde skjedd. De var nok bare ærlige om at det fremdeles gjensto en del arbeid. Det gjør det fremdeles.

Særlovgivningen for Den norske kirke som vi har vært inne på tidligere i denne teksten gjør dette ekstra tydelig.

«Formålet med bestemmelsene i dette kapitlet er å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke.»

Særlovgivning, grunnlovfesting, og særfordeler er tydelige tegn på at vi fremdeles har en statskirkeordning i Norge. Med tanke på at den rådende tanken er at vi skal gå bort i fra en statskirkeordning så må vi også være ærlige om at det gjenstår en del arbeid med denne skilsmissen. Valgordningen er en del av denne skilsmissen.

I særlovgivningen for Den norske kirke i den nye loven angitt at det er en mulighet for Den norske kirke å holde på denne valgordningen, men det er opp til Kirken. Selv om jeg skulle ønske at norske politikere var såpass prinsipielle at de så problemet med å tillate at private valg internt i medlemsorganisasjoner foregår i umiddelbar nærhet og samtidig med offentlige valg så får jeg tydeligvis ikke det ønsket innvilget med det første. Det problematiske ved dette ble (igjen) tydeliggjort av Johannes Morken i avisen Dagen før valget når han skisserte en strategi for Human-Etisk Forbund om å kreve tilsvarende mulighet for våre interne valg. Dessverre blir ikke én feil riktigere av at vi gjør enda flere feil, men tankeeksperimentet er talende. Det ville vært helt urimelig om andre medlemsorganisasjoner skulle kreve noe slikt. Det ville blitt ramaskrik.

Slike krav, fra det vi kan omtale som konservativt kirkelig hold, har kommet i flere år. I denne saken har de et (hovedsakelig) felles standpunkt med Human-Etisk Forbund. Uavhengig av hvor ukomfortable vi er som meningsfeller. Da er det særlig gledelig at jeg nå ser stadig flere liberale stemmer i Kirken som også peker på dette, særlig nå når også stemmer fra Kirkens ledelse åpner opp for muligheter for å vurdere dagens kirkevalgsordning slik både Ingrid Vad Nilsen og Kristin Gunleiksrud Raaum har gjort.

Forstyrrelser for offentlige valg

Dagens kirkevalgsordning er også problematisk for det offentlige valget. Dessverre. Etter at kommunevalget og kirkens interne valg ble avholdt samtidig og i tilstøtende lokaler i 2019, rapporterte 44 kommuner til Valgdirektoratet at kirkevalget virket forstyrrende på det offentlige valget. Ikke minst kirkens skilting og merking har forstyrret skiltingen til det ordinære valget, melder kommunene. Det blir også meldt at kirkes valgmedarbeidere har vært påtrengende og forsøkt å «overtale» velgere til å også avlegge stemme i kirkens internvalg. En velger klarte til og med å legge stemmeseddelen sin i feil valgurne. Slike forstyrrelser har vært rapportert også fra tidligere kirkevalg.

Demokratiske valg hvor alle kan delta bør ikke forstyrres av et internt valg for medlemmer i den lokale moskeen, Human-Etisk Forbund eller Den norske kirke. Velgere som ikke er kirkemedlemmer bør få gjøre sin borgerplikt uten å for eksempel møte pågående valgfunksjonærer fra kirken på vei inn i eller ut av det offentlige stemmelokalet. Det humanistiske livssynet forsvarer demokratiet både som ideal og praksis. Som vi har sett i USA nylig, er tilliten til valgsystemet avgjørende. Det er derfor et godt prinsipp at valg for allmenheten alltid må foregå uforstyrret fra andre interesser – uansett om det er kommersielle, religiøse eller ideelle. Det er egentlig selvsagt.

Mulighetene for digitale valg, en avslutning of sorts

Når jeg nå har sagt alt dette så synes jeg det er gledelig å se at de digitale valgordningene til Den norske kirke har fungert såpass godt som de har gjort. Selv om det kanskje ikke har medført veldig mye høyere valgdeltagelse så har det gjort det lettere å stemme ved Kirkevalget, noe mange har benyttet seg av. Jeg håper at dette betyr at kirkens interne medlemsavstemninger løsrives fra offentlige valg.

Debatten både i forkant av valget og i etterkant har vært særlig interessant i år, og mange har pekt på arbeidsmengden som valget har medført for relativt få stemmer. Mye tyder på at dagens ordning ikke er bærekraftig. Det er da ekstra interessant når Sigrid Rege Gårdsvoll i Vårt Land peker på utfordringene og mulighetene som den digitale avstemningen har valgt. Med tanke på at kirkevalgsordningen kan sies å være et fløyspørsmål i kirken så bør mange lytte når hun skisserer et mulig kompromiss mellom fløyene i Den norske kirke:

«Kva med ein månad med digital røysting, og to-tre sundagar der ein også kan røyste i kyrkja sine lokale? Ideelt sett bør også denne røystinga skje digitalt, med sikra datautstyr og gode medhjelparar tilgjengeleg, slik at ein i størst mogleg grad kutter ned på ressursbruken i tilknyting til valet.»

Som motstander av dagens ordning og de forstyrrelsene for det offentlige valg det medfører så fremstår dette umiddelbart som en god idé. Samtidig ville jeg tro at dette ville kunne være en mulighet for Den norske kirke til å få plass til å komme på i medier og i aktuelle med de debattene som preger valget.  I hvert fall mer enn de kan når de må konkurrere med mange hundre ulike offentlige valg med tilhørende debatter, stormer, og skandaler. Det er ikke lett å komme på selv med viktige saker om Kirkens fremtid, liv og levned, eller å få nasjonale politikere til å lovprise Kirkens arbeid når de samme politikerne må streve med solbriller, aksjehandler, SMSer, ektefeller, og bybaner.

Selv om jeg prinsipielt skulle ønske at det var norske politikere som valgte å koble fra dette samrøret mellom offentlige valg og valgordninger i private organisasjoner så skal jeg juble om Den norske kirke selv går bort i fra dette. Det vanker en blomsterkvast på den gjeldende lederen for Kirkerådet, jeg lover.

^{Denne teksten ble publisert i Luthersk Kirketidend nummer 14/23.}