Folk, kirke, eller folkekirke?

Ett(?) dilemma for folkekirken i det livssynsåpne samfunnet

Hva vil det si å være kirke i et samfunn som omtales som postsekulært eller postkristent? Hva innebærer å være en folkekirke, og det i et livssynsåpnet samfunn? For det eneste som er sikkert i Folkekirkens møte med det livssynsåpne samfunnet og samfunnets endrede livssynsmangfold er at ting ikke bare kan gjøres som i går eller i fjor. Det kan være krevende.

Med utformingen av grunnlovens §16 i forbindelse med kirkeforliket og grunnlovsjubileet skapte norske politikere en større utfordring for seg selv, for nordmenn generelt, og for Kirkens ledelse spesielt enn hva de nok var klar over. Paradoksene står i kø i dette møtet mellom et ønske om å bevare en særegen status for Den norske kirke og et ønske om likebehandling. Med en grunnlovsformulering hentet nesten ordrett fra den danske grunnlovens statskirkeformulering og en intensjon om å være noe annet, så kunne ikke dette bli noe annet enn komplisert.

Noen av disse komplikasjonene er primært sett politiske. Andre krever vurderinger og handlinger gjort av Den norske kirke. Det er nok her de store komplikasjonene for Kirken ligger fremover. Både med tanke på løsningene i seg selv, og om man klarer å endre forventningene i takt med løsrivelsen fra staten og nedgangen i medlemstallene. Det er nok det siste som jeg ser for meg at blir det mest krevende. Så er spørsmålet, hva skal Den norske kirke være fremover, og for hvem? Hvis svaret er «for alle» og «alt mulig» så kan jeg med sikkerhet love komplikasjoner og at stadig flere opplever å måtte gå på akkord med seg selv innad i Den norske kirke.

Jeg vil likevel tidlig understreke at endringene som jeg legger frem her, men som likevel er tydelig for så mange både innad i Kirken, i kristenheten utenfor Kirken og helt på utsiden av religionen, kan medføre en følelse av tap og en følelse av sorg over dette tapet. Det har jeg ingen problemer med å forstå, denne sårheten dette skaper, når verden ikke lenger er slik den var når en vokste opp eller ble som en ble forespeilet (Dokka, 2022, Kihl, 2022). Det er samtidig en del av det minoritetsstresset som mange grupper i samfunnet har følt på tidligere.

Folk, kirke, eller folkekirke

Tittelen på artikkelen min peker på en problemstilling som synes veldig tydelig for Den norske kirke sett utenifra. Selv om det er mulig å ønske seg for Kirken å være der for både ikke-troende og troende så er dette komplisert. Fra de mest ateistiske og samlivsliberale til de mest teologisk konservative og samlivskonservative. Fra de som aldri ønsker å ha noe med kirken å gjøre, til de som helst fyller hele uken med Kirken.

I løpet av våren har dette blitt eksemplifisert ved nyhetssakene om Lena Marie Hansen som, uten å vite det, har blitt nominert til å sitte i menighetsrådet. Jeg skal ikke blande meg borti verken at hun opprettholder nominasjonen eller at hun har blitt nominert, men det er liten tvil om at forsvaret for ordningen fra kirkens administrasjon har opplevdes som svært spesielt.

Samtidig er dette et spørsmål om hva Kirken ønsker å være. Ønsker den å være et sted for tradisjonsgjennomføring og seremonier for hele folket eller ønsker den å være en levende religiøs bevegelse som bygger på tekst, tro og nåde? Det er et valg Kirken må ta. Jeg har merket meg at når Kirkens tillitsvalgte og geistlige blir spurt om synkende oppslutning om Kirkens trosgrunnlag så har tonen endret seg. De siste årene har det blitt rapportert at antallet som tror på Gud har bikket under 30%, at antallet som tror på oppstandelsen er på 28% av befolkningen, og at antallet som tror på Gud i Kirken er på knappe 34% (Gran, 2019; Vadla, 2022; Jahr, 2023). Det er forsåvidt fint at Kirken ønsker å inkludere, at ingen skal være a- eller b-medlemmer, og å være der for ikke-troende, men det oppleves likevel som noe spesielt når en luthersk-evangelisk kirke begynner å snakke om at tro kan uttrykke seg på mange måter, inkludert tilslutning til tradisjon, selv uten en personlig tro (Vadla, 2022). Da fremstår det heller som at man ønsker å beholde folkekirkestatusen, være et folk, heller enn å skulle være en luthersk kirke.

Ellers har jeg notert meg ved noen anledninger at Kirken omtaler sine tillitsvalgte som folkevalgte, og har ment at disse burde få tilbake retten til å få fri fra jobben for å delta i styrende organer i Kirken (Gilje, 2022). Jeg kan forstå at dette er forventninger som henger igjen fra tidligere tider, og at det første primært sett er retorisk. Samtidig, det er ingen tvil om at man ikke er folkevalgt som kirkelig tillitsvalgt. Man er tillitsvalgt. At denne organisasjonen skal være en folkekirke endrer ikke på at det ikke er blant folket en stemmes frem, men blant medlemmene. På samme måte viser kravet om rett på fri til å delta i denne typen sammenhenger en manglende forståelse for at man ikke lenger er en del av styre og stell i landet. Dette vitner om «en selvforståelse fra en svunnen tid» som min generalsekretær en gang sa til Vårt Land om denne saken. Et ønske om å beholde gamle privilegier på tross av endring.

Hvileputen for politikerne

En annen problemstilling som skapes av folkekirkeretorikken er tanken om at Kirken skal være der for hele befolkningen. Uten at det hensyntas at Den norske kirke faktisk er et selvstendig trossamfunn. Dette tydeliggjøres i debatter knyttet til Den norske kirke som seremonileverandør og som seremoniromseier.

I mange norske kommuner mangler det livssynsåpne seremonirom som egner seg for gravferd. Uansett om seremoniene er kristne, muslimske, humanistiske, eller noe helt annet. Det er ikke så rart ettersom behovet frem til nå stort sett har vært kristelig. Befolkningsundersøkelsene peker likevel på noe helt annet fremover. Allerede nå har debattene begynt å gå om hva en kan forvente å kunne bruke kirkerom til, de står jo der allerede og er jo bygget av fellesskapet. Hvorfor skal vi da bygge noe nytt, det koster jo masse penger?

Jeg ser at det ikke er helt enkelt sett fra kirkens hold. For det er jo sikkert fint om byggene brukes av andre, men hvor skal grensen da trekkes opp? Skal ikke-kristne begravelser fortrenge kristent menighetsarbeid? Hva med når livssynet og seremoniformen som er ønsket er i strid med kirkens verdier? Det er da dette kan bli særlig problematisk, som i sologamibryllupet i Kulturkirken Jakob tidligere år, og den vielsen var jo egentlig ganske uskyldig på mange måter (Reymert, 2023).

Selv opplever jeg dette som en manglende respekt for Den norske kirke som trossamfunn. Både når det kommer internt fra, men særlig når det kommer utenifra. Det blir problematisk. Som samfunn ville vi ikke forventet at andre tros- og livssynssamfunn stilte sine lokaler til rådighet på denne måten. En slik praksis øker i tillegg problemstillingene knyttet til dekor, som vi tidligere har sett ganske harde debatter om rundt omkring i landet. En ting er i hvert fall sikkert, Stålsett-utvalgets perspektiver på seremonirom i det livssynsåpne samfunnet blir ikke ivaretatt ved en praksis hvor Den norske kirke blir hele landets seremoniromsleverandør.

Det livssynsåpne samfunnet som en blankofullmakt?

Det livssynsåpne samfunnet som begrep er glimrende sett fra vår vinkel som tros- og livssynsamfunn. Det gir et rom for at vi kan ta den plassen vi behøver ute i det offentlige rom og til å kommunisere i det offentlige. Det synes likevel som om dette begrepet til dels brukes av Kirken som en unnskyldning for å fortsette med tidligere tiders favorisering av kristendommen i offentlige institusjoner. Det er en problematisk måte å håndtere tanken om det livssynsåpne samfunnet på.

Denne problematiske bruken av retorikk knyttet til det livssynsåpne samfunnet kommer til syne når det legges frem forslag om at NRK ikke skal sende religionsutøvelse for en av mange religioner, at offentlige skoler ikke skal drive med religionsutøvelse, og så videre. Da blir argumentasjonen raskt at dette vil skape et livssynstomt samfunn eller at de som ønsker disse endringene er på jakt etter et livssynsnøytralt samfunn.

Samfunnet og offentligheten blir ikke livssynstomt av at offentlige institusjoner drives sekulært og uten en favorisering av enkelte trossamfunn. Det er i realiteten å legge til rette for det livssynsåpne samfunnet. Hvor alle innbyggerne får like muligheter til å praktisere sin tro eller sitt livssyn, uten å oppleve at enkelte blir favorisert. Å kreve at stat, kommune, og offentlige etater er likebehandlende og livssynsnøytrale er ikke å kreve at samfunnet skal være livssynsnøytralt. Det legger tvert imot til rette for det livssynsåpne samfunnet.

Samtidig krever tros- og livssynsfriheten at staten legger til rette for livssynsutøvelse i institusjoner. Dette er særlig aktuelt i institusjoner hvor man har redusert frihet eller mulighet til å delta i tros- og livssynsaktiviteter utenfor institusjonen. Her er det særlig fengsler, sykehus, sykehjem, og Forsvaret som er de tydelige eksemplene. Her har det blitt påbegynt et arbeid, hvor det har blitt ansatt noen imamer og humanister inn i disse samtaletjenestene på enkelte institusjoner. Samtidig er det ingen tvil om at dette arbeidet går sakte, og sett i forhold til de rapporterte behovene i befolkningen så er det en klar skjevfordeling av ressursene i retning av Den norske kirke. Over tid vil det bli nødvendig med større og bredere endringer på dette området for å sikre legitimiteten til disse tjenestene. Om de bare begunstiger en religiøs gruppe, som vi ser en tydelig synkende tilhørighet til, så vil det over tid bli svært vanskelig å forsvare denne ressursbruken.

En kuriositet i denne sammenhengen er ordningen med en egen stortingsprest. Med tanke på at stortingsrepresentanter har god mulighet til å benytte seg av tjenestene til sine egne tros- og livssynssamfunn oppleves særlig denne ordningen som særlig spesiell. At Stortinget velger å finansiere en slik stilling er en tydelig favorisering av ett livssyn blant mange. Det er likevel helt klart at problemet her er statens, ikke Kirkens. Det er nok likevel i Kirkens interesse å proaktivt jobbe med denne ulikebehandlingen for å sikre legitimitet for sine ulike samtaletjenester. Det vil kunne innebære å måtte oppgi noen av stillingshjemlene til fordel for «alle oss andre». I hvert fall så lenge det ikke ligger i kortene en kraftig oppjustering av det offentliges pengebruk på dette området. I et mangfoldig samfunn gir en god bredde i disse tjenestene legitimitet.

Et møte med 2035

På mange måter har Den norske kirke sikret seg statens gullkort. Det føles nok ikke alltid slik og det er ingen tvil om at dette er resultatet av hardt arbeid. Den norske kirke har sett økte budsjetter over flere tiår. Det er forståelig, og dagens finansieringsordning legger på mange måter opp til dette. Det er politisk vanskelig å skulle si nei til Den norske kirkes budsjettønsker, og selv om regjeringene tidvis legger frem statsbudsjettforslag med enkelte realkutt har Kristelig Folkepartis forhandlingsevner sørget for at det likevel har kommet i land.

Det har heller ikke vært noen reell mangel på midler til bygging av nye kirker i mange kommuner. Selv der hvor man har mange kirkebygg, selv om det nok er trangt på de få toppene som finnes gjennom året i noen kirker. Det kan likevel ta lang tid for menighetene det gjelder, og jeg har forståelse for at man ønsker seg nye bygg. Enten fordi det er noen kilometer til nærmeste kirke eller fordi at den gamle bygningen ikke legger godt til rette for et aktivt ungdomsarbeid eller varierte lokaler til ulike menighetstilbud.

Så hvorfor velger jeg å trekke frem 2035. Det skyldes at Den norske kirke, gitt at dagens statistiske trender fortsetter, vil bikke under 50% medlemsandel i befolkningen mellom 2035 og 2045.

Så kan man argumentere for at størrelsen på Den norske kirke som medlemsorganisasjon spiller liten rolle eller at oppunder halvparten av befolkningen som medlemmer fremdeles er mye. Det er likevel heller ingen tvil om at det vil putte et betydelig press på dagens finansieringsordning og på legitimiteten til Den norske kirke som folkekirke. Det vil nok også da bli betydelig vanskeligere å sikre de samme budsjettrammene som en har i dag når organisasjonen ikke oppleves som like felles som det den gjør med nærmere to tredjedeler av befolkningen som medlemmer. Dette har man allerede begynt å merke gjennom forslag fra FrP om å kutte finanseringen helt, eller forslag fra Høyre og Venstre om både nominelle og reelle kutt i støtten til Kirken (Bjåen og Lindvåg, 2022; Lindvåg, 2022; Hjemdal, 2023).

Med utgangspunkt i prinsippet om likebehandling så er det klart at endringer i dagens finansieringsordning også vil ramme de andre tros- og livssynsorganisasjonen. Samtidig, dagens finansieringsordning er bygget opp på en måte som er lite bærekraftig på sikt, særlig med en redusert medlemsmasse i Den norske kirke og særlig om disse som melder seg ut av Den norske kirke også velger å melde seg inn i andre tros- og livssynsorganisasjoner. Dette vil over tid, i perioder med mer pressede budsjetter, skape et større politisk rom for å endre på disse ordningene. Realistisk sett vil dette innebære reduksjon av støtte til hele feltet. Det kan være utfordrende for oss andre, men de fleste av tros- og livssynsorganisasjonene i Norge har ikke mer enn 1500 kirkebygg å holde varme eller tilsvarende antall ansatte å betale lønn til.

Noen ord til slutt

Så skal jeg være påpasselig med å påpeke at vi (les: Norge) gikk fra å ha en statsreligion til å ha det som i realiteten er en statskirke, med et grunnlovsfestet kirkesamfunn med en særlig status og særlovgivning. Skilsmissen mellom Norge og Den norske kirke er ikke over enda. Det vil nødvendigvis måtte bety enda flere endringer i årene som kommer. Det kan være en fordel at Den norske kirke er på ballen med tanke på dette, og selv kommer staten i forkant med forslag til hvordan denne skilsmissen best foregår. Så er det, blant andre, min og Human-Etisk Forbund sin jobb å passe på at dette ikke går på bekostning av likebehandlingen av tro og livssyn i fellesskapet.

For medlemmene, de ansatte, og ledelsen i Den norske kirke er det likevel verdt å huske på at alle disse endringene ikke handler om å fjerne kristendommen fra samfunnet eller at man skal ha det noe vondere enn alle andre tros- og livssynsgrupper i samfunnet. Det handler ikke om diskriminering. Derimot så handler det om likebehandling, og det kan være litt uvant.

Med dette ønsker jeg Den norske kirke alt godt for de neste 10, 50, og 500 årene. Som et stadig mer selvstendig tros- og livssynssamfunn og som stadig mer eier det å være som alle oss andre, og som blir respektert for nettopp det, et trossamfunn blant alle de andre trossamfunnene. Kanskje til og med uten særlovgivning og grunnlovsforankring.

^{Artikkelen ble publisert i Luthersk Kirketidende, i nummer 2023/7, den 19. mai. 2023 under samme tittel.}