Jeg flagger fordi jeg kan. Men også fordi jeg må.

Terroren i Oslo like før Prideparaden som skulle vært 25. juni i fjor. Truslene mot et barnearrangement i regi av Redd Barna i Bergen i år. Drittstormen som åpne skeive opplever, særlig transpersoner, og spesielt på nett. Alt dette har endret meg.

Jeg flagger ikke lenger under pride bare fordi jeg kan. Jeg flagger fordi jeg opplever at jeg må.

Fra kan, til må

Headingen min i Aftenposten i 2016

I 2016 skrev jeg i Aftenposten om hvorfor jeg valgte å heise biflagget i forbindelse med Pride. Hovedpoenget mitt var at dette var noe jeg gjorde, «Ikke fordi det er noe som tar så voldsomt stor plass i livet mitt eller fordi det er noe jeg lider under i mitt daglige liv, men fordi jeg er blant dem som kan vise det uten frykt, uten å oppleve diskriminering og uten frykt for represalier fra noen i min omgangskrets. Jeg flagger for alle dem som ikke kan – fordi de mangler disse privilegiene».  Det gjør jeg fremdeles, men noe har endret seg. Nå opplever jeg at jeg må. Fordi trusler og hat er blitt en så mye tydeligere realitet.

Fra feiring, til trusler

21. april 2022 sto jeg foran Stortinget, sammen med stortingspresident Masud Gharahkhani, Inge Alexander Gjestvang fra Foreningen FRI og flere representanter for skeive organisasjoner. Med alvor og glede markerte vi 50 år for lovlige skeive liv i Norge, og kampene som er kjempet gjennom de siste 100 årene. Så kom 25. Juni. Jeg gikk gjennom Oslos gater med tårer nedover kinnene. Terrorangrepet har gitt et sinne og en vedvarende sorg som kommer så tydelig frem på dager som 1. juni 2023. Når Redd Barna så seg nødt til å avlyse sitt arrangement i frykt for trusler. Et arrangement for barn.

Vi ser en økende grad av konspiratoriske og dehumaniserende anklager rettet mot skeive, kanskje spesielt i den organiserte LHBTIQ+-bevegelsen. Stormen åpne transpersoner står i på nett, men også ute i offentligheten, ønsker jeg ikke for noen. For øyeblikket er det særlig debatten om binære og ikke-binære transpersoner og deres rettigheter som preger norsk offentlighet. Det er et ubestridelig faktum at det finnes mennesker som opplever at deres kjønnsidentitet ikke er i overensstemmelse med det kjønnet de ble tildelt ved fødselen. I en levekårsundersøkelse publisert av BUFDIR i 2021 scorer transfolk lavere enn andre når det gjelder arbeidsevne og psykisk helse, inkludert flere selvmordsforsøk enn andre grupper. Kampen for deres rettigheter er derfor kamp for en utsatt minoritet.

En kjerne i konspirasjoner og ekstremisme

Fra Kreml til Mar-A-Lago males det et bilde av transfolk som en skummel, undergravende kraft som vil velte tradisjonelle normer for seksualitet og familieliv. Og ikke bare det: selve ideen om kjønn. Det brukes resirkulerte argumenter mot homofile, som «tenk om det er en homo i dusjen!» eller «homoer er ute etter barna dine».

Men transfolk har vist seg å ha en samlende kraft som det mer tradisjonelle homohatet ikke lenger har. For å sitere forfatteren Oda Rygh: «Det finnes ikke en eneste ekstremistisk retning som ikke har transfobi som kjerneverdi nå».

Samtidig ser vi at skeive i Norge står i fare for å bli utsatt for vold og trakassering i dagliglivet. Dette gjelder i de mer dagligdagse trusselsituasjonene, men også i de store hendelsene. Evalueringsrapporten etter 25. juni skytingen viser at hendelsen kunne vært avverget. Dette viser at det er nødvendig at norske sikkerhetsmyndigheter tar truslene mot skeive på alvor. Samarbeidet mellom etatene for å trygge utsatte minoriteter i Norge må styrkes. Her vil det kreve mye hardt arbeid for å bygge opp igjen tilliten til arbeidet til de ulike sikkerhetsmyndighetene. Det vil ta tid, og vil gjøre at det tar lengre tid før tryggheten er tilbake.

Andre steder i verden står skeive av forskjellig slag i fare for å bli utsatt for fengsling, vold, diskriminering, trakassering og tvangsekteskap på grunn av legningen sin. For ikke i å snakke om faren for å bli drept. Ofte av sine medmennesker, men i en del land, også av staten.

Kamper som aldri er ferdig kjempet

Seieren jeg – vi – seieren Norge, markerte i april 2022 var uten tvil en feiring med mye bismak. For det har vært mange kamper og vi som samfunn har mistet mange underveis. Venner, bekjente, naboer, og kjærester. Vi ser også klart behov for kjempe “gamle kamper” om igjen, både for å beholde rettighetene til og aksepten for grupper som vi trodde var i boks, men også for å løfte nye perspektiver og nye gruppers rettigheter.

Video fra regnbuedugnaden på Bømlo som jeg var med på for noen år siden

Jeg er glad for å stå i spissen for en organisasjon som tydelig har tatt stilling for transpersoners rettigheter, har viet likekjønnede par lengre enn vi har hatt juridisk vigselsrett, og vi har bidratt til å rette søkelys mot hatet mot skeive både i Norge og for eksempel i Polen. Blant annet. Vi har fargelagt hele Bømlo sentrum med hundrevis av regnbueflagg etter at kommunen ble politianmeldt av Partiet De Kristne, nå Konservativt, for å ha flagget under en lokal pridemarkering.

Foto: Håkon Thistel.

Nå har jeg heist Prideflagget, og det kommer til å henge der hele juni. 11,5 kvadratmeter med glade regnbuefarger. Jeg heiser det fordi jeg kan, men også fordi jeg må. Kanskje til og med på trass. Jeg håper at du også velger å ta frem flagget for å vise trusselmakerne at vi står sammen i støtte til våre medmennesker. Vi står sammen for at alle skal kunne leve og elske i tråd med hvem de er, som den de er. Uten skam. I trygghet.

Kronikken ble publisert av VG 13. juni under samme tittel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *