2030: Fra felles religion til felles verdier?

Vi er i gang med feiringen av Nasjonaljubileet 2030. Markeringen skal synliggjøre at Norge er et folkefellesskap tuftet på felles arv, verdier og identitet. Men finnes det et slikt felles grunnlag?

Det enkle svaret er ja, grunnlovsparagraf 2 slår fast at «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.» Dersom dette kommer til uttrykk gjennom den brede oppslutningen om demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene, har vi langt på vei et felles verdigrunnlag i den norske befolkningen.

Men om verdigrunnlaget forblir kristendom og humanisme, blir det straks mer komplisert.  For hvem definerer disse verdiene, og hvem forvalter vår kristne og humanistiske arv? Dette verdigrunnlaget kom til oss utenfra og bidro til å forme norsk historie og samfunnsutvikling. Vår grunnleggende fellesverdi er nå et menneskesyn hvor individet er fritt med ukrenkelig verdi og hvor alle har samme verdi og et ansvar for hverandre.

Hvordan sikres disse verdiene i dag? Dette spørsmålet må stilles i et Nasjonaljubileum med «fellesskap, verdier, identitet, arv og fornyelse» som sine kjerneverdier.

Hendelsene rundt 1030 er selvsagt avgjørende for at kristendommen ble en statsbærende religion i Norge. Men en triumfalistisk feiring som fastholder kristendommens sterke posisjon, eller en markering hvor en tviholder på majoritetsprivilegier, er vi som fellesskap ikke tjent med. Vi ønsker heller ikke en markering som nedtoner kristendommens betydning for norsk samfunnsutvikling. Samtidig er det viktig å synliggjøre andre tradisjoner, livssyn og ulike samfunnsbevegelsers bidrag til denne utviklingen.

Tusenårsmarkeringen gir anledninger til refleksjoner over tusen år med samvirke mellom kirke, folk og stat, og over statskirkens møte med andre livssyn og religiøse tradisjoner.  Vi trenger å utfordre stereotype forestillinger om nasjonalisme og Norge som en homogen stat. Norge har en lite ærefull historie om hvordan statsmakten, kirken og majoritets­befolkningen har behandlet minoriteter, noe Sannhets- og forsoningskommisjonen nylig har mint oss på.Vi må vurdere hvordan de såkalte «fellesverdier», egentlig majoritetsbefolkningen verdier, har bidratt til å undertrykke og tidvis også forby minoriteters kultur og virkelighets­forståelse. Vi må også reflektere over hvorfor det vokste fram en sekulær humanistisk tradisjon representert gjennom Human-Etisk Forbund, i en tid hvor godt over 90 % tilhørte Kirken. Dette blir ikke mindre relevant når vi ser at det humanistiske livssynet har økende tilslutning i dag. Et interessant spørsmål i så måte er om de «humanistiske verdier» i Grunnloven er en referanse til en kristen humanisme, eller til det felles humanistisk verdigrunnlaget som finnes både i sekulære og religiøse tradisjoner. Hvis det siste er tilfelle, må vi spørre oss hvordan vi kan utvikle et uenighetsfellesskap med en felles humanistisk basis.

I dag er åtte av ti nordmenn medlemmer i et tros- eller livssynssamfunn. Men den raskest voksende gruppen er den som ikke tilhører noe tros- eller livssynssamfunn.

Videre er 16 % av befolkningen innvandrere, i storbyene er andelen adskillig høyere. Vi må reflektere over hvordan den kristne og humanistiske arven kan fornyes i dagens Norge preget av sekularisme, nye livssyn og kulturmangfold. En slik tilnærming er ikke til hinder for at vi også kan  være takknemlige for de verdiene og for de verdibærerne før oss som har bidratt til å skape et godt velferdssamfunn. Det er langt fra perfekt, men vi har et godt utgangspunkt for å videreutvikle Norge til å bli et inkluderende og trygt fellesskap for alle. Det er fullt mulig å glede seg over det gode vi har fått til i Norge og samtidig være selvkritiske og åpne for nye impulser for å kunne bli enda bedre.

Norge har et unikt godt samarbeid mellom tros- og livssynssamfunn og 30 års erfaring med organisert dialogarbeid. Vi har bygd et «uenighetsfellesskap» som en motkraft til polarisering og utenforskap. Dialogarbeid og identifisering av gode fellesverdier må forsterkes i en urolig tid.  Mange innvandrere har erfaringer med å leve i flerkulturelle samfunn, deres kompetanse må tas i bruk, også i forbindelse med 2030. Det er avgjørende viktig at minoriteter og innvandrergrupper blir med på å forme jubileet og definere norske identiteter i vår tid.

Hovedmål med jubileet må være å bidra til at Norge i 2030 fortsatt er et tillits­samfunn hvor befolkningen – i så stor grad som mulig – kjenner at de er en del av et trygt og likeverdig fellesskap. Testen må være om minoriteter opplever å bli reelt likebehandlet av storsamfunnet. Der er vi ikke i dag. Et samfunn hvor minoriteter trives, er godt for alle.

La oss bruke tusenårsmarkeringen til samtaler om hvilke verdier som bygger et tillitssamfunn preget av rettferdighet, inkludering og fellesskap. Vi tror det er mulig å enes om grunnleggende verdier, som f.eks. å leve med uenighet innenfor et demokratisk samfunn, selv om vi har ulike religioner og livssyn eller ikke identifiserer oss med noe spesifikt livssyn, og om vi er troende eller ikke.

Både Den norske kirke og Human-Etisk Forbund er tradisjonsbærere og kjenner et særlig ansvar for  å ta vare på det beste i våre tradisjoner. I samvirke med andre vil vi bidra til en tusenårsmarkering som kjemper for gode fellesverdier, slik at vi får et trygt og godt samfunn for alle.

^{Teksten ble publisert hos Vårt Land 10. oktober 2023. Den er underskrevet av Kontaktgruppen mellom Human-Etisk Forbund og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke:}