Det livssynsåpne samfunn krever mer enn bare favorisering av Den norske kirke

Vi har forståelse for at Den norske kirke ønsker å takke for den gullkantede distribusjonsavtalen de har for sine gudstjenester hos NRK. Problemet med denne avtalen er at dette er en tydelig favorisering av Kirken i forhold til alle andre tros- og livssynssamfunn. Det er et brudd med likebehandlingen som må ligge til grunn for det livssynsåpne samfunnet.

Det livssynsåpne samfunnet er politisk vedtatt og støttes av bredden av norske politiske partier. Det støttes også av flertallet av norske tros- og livssynssamfunn. Et viktig premiss for det livssynsåpne samfunnet er likebehandling. Det livssynsåpne samfunn kan likevel ikke bli et honnørord som vi henter frem i festtaler. Det må få utslag i praktisk politikk, blant annet i hvordan NRK møter oss nordmenn. Endring og inkludering av mangfoldet krever hardt arbeid.

Vi er enige med Kristin Gunleiksrud Raaum i Den norske kirke at tro og livssyn ikke skal gjemmes bort, men når fremvisningen av religiøse og ikke-religiøse livssynsseremonier i NRK begrenser seg til kun en religion så er ikke det livssynsåpent. For det første er NRKs beslutning om å sende ukentlige gudstjenester fra Den norske kirke favorisering av én religiøs tradisjon på bekostning av andre. Norge er et mangfoldig samfunn med borgere som praktiserer ulike religioner og livssyn. En offentlig kringkaster som NRK bør strebe etter å speile dette mangfoldet i sitt programinnhold.

Dernest er det ikke korrekt å sidestille sendinger som viser frem religiøs og kulturell praksis, som «Festen etter fasten», med distribusjon av seremonier. Førstnevnte kan best sees på som en tilgjengeliggjøring av feiring på linje med for eksempel «Kvelden før kvelden». Dette skaper en skjevhet i hvordan ulike religiøse og kulturelle uttrykk blir presentert og verdsatt i offentlige medier.

Videre, mens det er verdifullt at NRK deler kunnskap og formidler levende tro, må det gjøres med en balansert tilnærming som anerkjenner og respekterer det brede spekteret av tro og livssyn som eksisterer i Norge. En representativ og balansert tilnærming ville innebære at NRK også sender seremonier og spesialprogrammer fra andre tros- og livssynssamfunn, om en finner det riktig at NRK skal sende religiøse og ikke-religiøse livssynsseremonier i det hele tatt.

Det er også et spørsmål om ressursfordeling. NRK, som finansieres av offentlige midler, må være bevisst på hvordan disse ressursene anvendes for å fremme mangfold og inkludering. Ved å hovedsakelig fokusere på en religion, kan det argumenteres for at det ikke er en effektiv eller rettferdig bruk av disse ressursene.

Til sist, det er viktig å anerkjenne behovet for forståelse og respekt mellom ulike trostradisjoner. Mens NRKs formidling av gudstjenester kan bidra til økt forståelse for kristendommen, må lignende anstrengelser gjøres for å fremme forståelse og respekt for andre religioner og livssyn i samfunnet. Likebehandlingsprinsippet i det livssynsåpne samfunnet må ligge til grunn når man velger å ha denne formen for sendinger.

Det livssynsåpne samfunnet er krevende å innføre. Det krever mer for å være livssynsåpent enn at Den norske kirke blir favorisert i offentlige kanaler. Det krever at vi skaper nye praksiser, nye tradisjoner, og ser forbi privilegiene våre. Den norske kirke må venne seg til at de er ett blant mange tros- og livssynssamfunn i Norge.

Amina Selimovic, styreleder i Hikmah-huset
Christian Lomsdalen, leder i Human-Etisk Forbund

^{Debattinnlegget ble publisert av Vårt Land den 31.01.2024 under tittelen «Problematisk favorisering av Den norske kirke«. En argumentasjon knyttet til spørsmålet om alle eller ingen er skrevet ut i et eget blogginnlegg.}