En vanskelig side ved å respektere barns livssynsfrihet er at vi må akseptere det om ungdommene ønsker å organisere tros- og livssynsaktiviteter i friminuttene.
Min første respons når jeg hører om andakter og religiøse møter i friminuttene i den offentlige skolen eller religiøse elevgrupper er å si, nei, dette ønsker vi ikke i norsk skole. Det er en tanke som er dypt forankret i mitt ønske om en livssynsnøytral skole og livssynsnøytrale offentlige institusjoner. Tankeprosessen min om temaet, som lærer og humanist, kan allikevel ikke stoppe der – elevene har trosfrihet, beskyttet av menneskerettighetene.
Trosfriheten innebærer at vi må akseptere at elever i sin fritid, ikke i undervisningssituasjonene, kan ha et ønske om å samles for å gjennomføre tros- og livssynsaktiviteter – på skolen. Vi trenger ikke å like det, men så lenge aktivitetene er åpne for hele elevmassen og er elevstyrte så skal det ganske mye til før vi kan og bør nekte elevene å starte opp med dette.
Dette sakskomplekset har blitt (re)aktualisert av at en slik gruppe i Møvig har ønsket å samle seg på skolen til møter i friminuttene.
Friminuttene er elevenes fritid i skolehverdagen og skal i stor grad kunne brukes slik elevene selv ønsker. Skolene kan legge begrensninger av generell art på friminuttene – om elevene kan være inne i friminuttene, eller om de må være ute, og om de for eksempel kan gå utenfor skolens område. De kan også bestemme om ingen, noen eller alle klasserommene skal være tilgjengelige for elevene i denne tiden. Samtidig er skolen ansvarlig for at bestemmelsene i kapittel 9A (Kapittel 12 i ny opplæringslov) oppfylles også i friminuttene.
Det er også et moment hvorvidt det eksisterer andre elevorganiserte fritidstilbud i friminuttene. Om det gjør det så er det likebehandling av elevers fritidsinteresser som bør ligge til grunn. Det kan ikke være slik at skolen tillater sportslige, politiske, litterære eller demokratiske aktiviteter, og så nekter elever som ønsker å bedrive tros- eller livssynsaktiviteter i det samme tidsrommet. Så lenge initiativet kommer fra elevene, og skolen har passende rom som elevene har lov til å være i når det er friminutt så må vi tillate at elevene samler seg i grupper i enkelte friminutt i løpet av uken. Skolen kan heller ikke tillate enkelte religioner og nekte andre.
Det må likevel være noen begrensinger på slik møtevirksomhet i skolen. Det er viktig at elevgruppers virksomhet eller behov ikke er til bry for de andre elevene eller for skolens øvrige virksomhet. Ledige klasserom og grupperom er en begrenset ressurs. På de aller fleste skoler vil det være naturlig at en elevgruppe ikke får disponere et klasserom mer enn et friminutt i uken. Det må også vurderes nøye hvilket rom som gjøres tilgjengelig, med tanke på sårbare elever som har behov for tryggheten av å være i eget klasserom i friminuttet. Det kan heller ikke være slik at elevgruppene får reklamere ubegrenset. Enten det er med stands, bolleutdeling, eller reklameplakater. Det er heller ikke uproblematisk med informasjonsrunder i skoletimene. Skolen skal i størst mulig grad være reklamefri, slik Opplæringsloven er tydelig på (§9-6 i gammel lov, §27-1 i ny lov).
Selv om elevene oppfatter dette som et i tilbud som er åpent for alle kan det være en problemstilling hvilken organisasjonell eller teologisk paraply tilbudet stiller seg under. Skeive elever i denne aldersgruppen vil være særlig sårbare. Derfor vil selv mindre signaler om skepsis til likekjønnede forhold eller transpersoner kunne skape store rom for ekskludering, uavhengig av om det er intensjonelt fra initiativtagerne sin side eller ikke. Lagets historie som støttespiller for Til Helhet bidrar til min skepsis på dette området. Det vil også kunne være vanskelig for annerledestroende å kunne delta i slike samlinger.
En skole som respekterer elevenes menneskerettigheter, må av og til ta noen vanskelige og ubehagelige valg. Slike valg kan innebære å måtte si ja til noe som en instinktivt vil si nei til. For min del høres det feil ut med andakt eller bønn i et friminutt på skolen. Det er likevel viktig at en skole som skal fremme menneskerettighetene tillater at elevene praktiserer sin trosfrihet, særlig i friminuttene. Dette må innebære at elevene har mulighet til å danne elevgrupper basert på tro og livssyn – i like stor grad som elevene får starte andre elevstyrte aktiviteter i skolen.
Innlegget ble publisert av Fædrelandsvennen den 09. mai 2024 under samme tittel.
Christian Lomsdalen er ph.d-stipendiat ved Universitetet i Bergen etter mange år i den videregående skolen som lektor. Ved siden av dette lager han podkast og leder Human-Etisk Forbund. Du finner han også på podkastene Tanketrigger, Frokostkaffen, og PedsexPod. Han er førstegenerasjons bergenser, far og bonusfar til fire, og alltid engasjert. Ateist, feminist og humanist.