Skolegudstjenester er å dele opp elevene etter livssyn

Dag Øivind Østereng ved NLA Høgskolen tar utgangspunkt i Utdanningsdirektoratets veileder for skolegudstjenester når han argumenterer godt for at det må bestemmes i samarbeid med de foresatte. Problemet er at premisset blir feil, veilederen kan ikke overstyre loven.

Jeg deler nok oppfatningen til Østereng at kunnskapsministeren i liten grad begrunner sitt syn når hun formidler at skolegudstjenester er tillatt i skolen, stikk i strid med §14-5 i Opplæringsloven, som sier at «[o]pplæringa skal ikkje være forkynnande». Uten unntak eller hjemler for unntak. Jeg er også svak for smiger.

Videre setter jeg pris på at Østereng løfter skolemiljøet som en problemstilling i dette. For det er ingen tvil om at skolegudstjenester skaper situasjoner hvor man må dele opp elevgruppen etter religiøs tilhørighet, både i øvingsperioden og for selve gudstjenestegjennomføringen. Det er problematisk og stikk i strid med alt arbeidet vi gjør på dette området i skolen ellers. Det er også problematisk etter kapittel 12 i Opplæringsloven (gamle kapittel 9A) som i §12-2 sier at «Alle elevar har rett til eit trygt og godt skolemiljø som fremjar helse, inkludering, trivsel og læring». En slik oppsplitting er nok ikke i tråd med det.

Det er likevel §14-5 som er sentrum i denne debatten nå, og det er ikke så rart, for dette er en ny bestemmelse i norsk skole, og som det ikke helt virker som om Storting, regjering, og direktorat har tenkt nøye gjennom hva betyr. Når opplæringsloven nå i §14-5 tydelig slår fast at «Opplæringa skal ikkje vere forkynnande», uten unntak, skaper det forvirring når politikere hevder at skolegudstjenester fortsatt er tillatt.

I juridisk sammenheng er det lovteksten som er bindende. Selv om merknader og veiledninger kan gi innsikt i lovens intensjon, kan de ikke tolkes i strid med lovens klare ordlyd uten eksplisitt hjemmel. Dette i tråd med Lex Superior-prinsippet. I dette tilfellet finnes det ingen unntak i §14-5 for skolegudstjenester. Skolene har derfor en plikt til å sikre at ingen av deres aktiviteter bryter med forbudet mot forkynnelse. Da kan ikke veilederen gi unntak i strid med lovens bokstav

Et tydelig spørsmål til politikerne på Stortinget er, hvilken annen forkynnelse i skolen var det Stortinget ville forby, hvis det stemmer at de ikke ville forby den mest utbredte og opplagte forkynnelsen, nemlig skolegudstjenestene?

Det er ikke nytt at opplæringsloven har et forbud mot forkynnelse i opplæringen. Allerede i 2005 ble dette innført i §2-4, men det var da eksplisitt knyttet til KRLE-faget. Derfor har veilederen for skolegudstjenester siden den første utgaven i 2009 vært tydelig på at man ikke skal koble KRLE-faget og skolegudstjenester sammen. Grunnen er nettopp at skolegudstjenester er forkynnende.

Denne forståelsen er ikke bare reflektert i lovverket og veilederen for skolegudstjenester, men også anerkjent av Den norske kirke selv. På deres nettside om skolegudstjenester understrekes det at skolegudstjenester per definisjon er forkynnende. Som daværende kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum skrev i 2016: «Skolegudstjenesten skal være autentisk og derfor ikke nøytral. Elevene skal møte og lære om en levende kristen tro, og i en skolegudstjeneste vil det derfor forkynnes gjennom bønn og salmer, gjennom musikk, kunst og ord.» Dette ble også støttet av daværende preses Helga Haugland Byfuglien.

Dette er ikke bare et juridisk spørsmål, men også et praktisk og pedagogisk problem for skoler, lærere og foreldre. Hvert år mottar Human-Etisk Forbund henvendelser fra foreldre som er bekymret for at deres barn blir ekskludert fra fellesskapet når de ikke deltar i skolegudstjenester. Det er viktig at skolen er en inkluderende arena der alle elever føler seg velkomne, uavhengig av tro eller livssyn.

Det er forståelig at mange ønsker å bevare tradisjoner som julegudstjenester. Men i en skolekontekst må vi balansere dette med behovet for inkludering og respekt for alle elevers livssyn. Skolen skal være en nøytral arena for læring, der ingen føler seg presset til å delta i religiøse aktiviteter.

Mange skoler har heldigvis begynt å lage seg nye juletradisjoner der alle barna opplever tilhørighet og fellesskap. Eksempler er håpsvandringer med bidrag fra ulike tros- og livssynssamfunn, julekonserter eller andre kulturopplegg som samler alle elever. Dette viser at det er fullt mulig å arrangere inkluderende feiringer uten religiøs forkynnelse, samtidig som fellesskapet blant barna styrkes. Vi heier på skoler som prioriterer inkluderende feiringer som ikke setter noen barn utenfor.

Jeg setter pris på Østerengs ønske om å plassere ansvaret der det må være forankret OM skolegudstjenester skal være tillatt. Problemet er at resonnementet tar utgangspunkt i en veileder som strider mot lovens klare ordlyd. Det er heller ingen tvil om at skolegudstjenester er forkynnende. Når opplæringsloven tydelig forbyr forkynnelse i opplæringen uten unntak, må dette respekteres.

^{Innlegget ble publisert 23. november 2024 under samme tittel.}