En investering i det norske tillitssamfunnet

Einar Lie har to ganger kritisert den norske tros- og livssynsfinansieringen, og trekker begge gangene fram Human-Etisk Forbunds oppslutning i sin argumentasjon.

Dagens finansieringsordning har flere utfordringer. Likevel må vi ikke miste av syne hva den bidrar med: Ordningen er med på å sikre dialog og å opprettholde en grunnmur av tillit, forståelse og respekt i det mangfoldige Norge. Særlig i en tid der polarisering og mistenksomhet truer er det særlig viktig å hegne om.

Men ingen ordning er perfekt, og denne må revideres. Likebehandlingen må også styrkes. Det er et faktum at når Den norske kirkes finansiering stiger samtidig som medlemstallet synker, så settes hele finansieringssystemet under press. At nye eller mindre kjente tros- og livssynssamfunn, som eksempelvis åsatro-tilhengere eller veganere, utfordrer ordningen, er riktig, men er ikke i seg selv et argument mot ordningen.

Human-Etisk Forbund er et internasjonalt særtilfelle, som Einar Lie har påpekt. Vi står støtt som verdens største humanistiske livssynssamfunn og det nest største livssynssamfunnet utenfor Den norske kirke. Folk strømmer til oss i titusentall hvert år, ikke fordi de lokkes av gull, glitter, eller evig liv, men fordi de har behov for humanistiske livsriteseremonier, fellesskap, samtaletilbud i livets krevende faser, og etisk refleksjon i samfunnsdebatten.

En dominerende statskirke og respekt for menneskerettighetene (og dermed likebehandlende finansieringsordninger) har sammen med et langsiktig arbeid med seremonier, særlig konfirmasjon, har gjort at Human-Etisk Forbund har en særegen plass både i Norge og i den internasjonale humanistiske bevegelsen.

Samtidig må vi ikke glemme at våre søsterorganisasjoner ofte er små, ikke fordi deres ideer er fattige, men fordi de står i frontlinjen for ytrings- og livssynsfrihet. I mange land er det livsfarlig å være ikke-troende eller annerledes-troende. Norsk livssynspolitikk, med inkluderingen av ikke-religiøse, forankret i Grunnloven § 16 og Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 9, er ikke bare god likebehandling, men et eksempel til etterfølgelse i verden. Det er det livssynsåpne samfunnet.

La oss benytte muligheten til å styrke ordningen, gjøre den mer bærekraftig og rettferdig, heller enn å demontere den. Ved å anerkjenne svakhetene, kan vi forbedre dem. Ved å ta vare på finansieringsmodellen bygger vi fellesskap mot vold, hat og splittelse.

^{Innlegget ble publisert av Aftenposten den 13. desember 2024 under samme tittel.}