Hvis man vil forsvare skolegudstjenestene…

… kan man ikke overse utfordringene med dagens ordning. Vi må også tørre å snakke om koblingen mellom norskhet og kristendom som preger argumentasjonen – en kobling som ligner mer på kristennasjonalisme enn på ønsket om en livssynsåpen skole i et mangfoldig demokrati.

Tarjei Gilje, Vebjørn Selbekk, og Henrik Erhard Hermansen løfter alle fram varme erfaringer med jul, røtter, fellesskap og tradisjoner. Noe av dette deler jeg. Julen er viktig for mange, og kristendommen er en del av norsk historie. Men som leder i Human-Etisk Forbund møter jeg hvert år foreldre og elever som ikke kjenner igjen skolegudstjenesten som «samlende». De opplever utestenging, sosialt press og en skole som ikke lever opp til sitt eget ideal om å romme alle.

Forskningen vi nå har på feltet, viser hvorfor. En ny undersøkelse viser at skolegudstjenesteordningen ikke praktiseres i tråd med veilederen.

Gudstjenesten har særregler: Skolen skal ha et likeverdig alternativ klart på forhånd, nettopp for å beskytte elevenes rett til trosfrihet. I praksis skjer det langt fra overalt. Bare omtrent halvparten av skolene har et fast eller forhåndsplanlagt alternativ; resten improviserer når de ser om «det faktisk er noen» som trenger det – og noen skoler har ikke noe alternativ i det hele tatt.

Når alternative opplegg først finnes, varierer de sterkt: alt fra temaundervisning om ulike høytider, via ordinær undervisning, til egenlesing på biblioteket eller forefallende arbeid. Human-Etisk Forbund har så sent som for 2024 fått eksempler på «likeverdige tilbud» som å fjerne tyggegummi under pulter mens klassekameratene går i kirken.

Da er ikke fritak en reell rettighet, men en sosial straff for å ikke følge flertallet.

Det er heller ikke slik at dette først og fremst handler om «de nye» nordmennene. De mest høylytte kritikerne av skolegudstjenester – inkludert mange av dem som kontakter oss – har som regel ikke innvandrerbakgrunn. Samtidig viser forskningen at det særlig er elever med ikke-religiøse og humanistiske foreldre, muslimske foreldre og foreldre i Jehovas vitner som bruker fritaksretten når det kommer til gudstjenester i skoletiden.

Rohan Bahar og Selbekk skriver at barn trenger et møte med norsk tradisjon, kultur og tro, og at det å delta i gudstjenesten gjør dem tryggere i egen identitet. Men da må vi spørre: Hvem sin identitet? Og hvem sin tradisjon? Det er bare rundt 7% som faktisk går i kirken på julaften. Såvidt flere enn alle elevene som deltar på gudstjenester i skoletiden. Skolegudstjenesten er heller ikke et nøytralt kulturtiltak; den er en forkynnende gudstjeneste innenfor én trosretning, plassert inne i skoledagen og omgitt av sosialt press. Dette blir et identitetspolitisk grep, hvor norskhet og kristendom knyttes tett sammen.

Når Gilje og Hermansen forsvarer ordningen med henvisning til «røtter», «felles kulturarv» og behovet for å forstå landet vi bor i, er det denne koblingen de gjentar. Som Ole Jakob Løland viser, er skolegudstjenesten et uttrykk for en religionspolitikk der Den norske kirke fortsatt gis et særskilt privilegium gjennom skolen. Det er ikke livssynsåpenhet.

Ragnhild og Lars Laird Iversen har formulert det skarpt: Skolegudstjenesten må «dø før den kan gjenoppstå». Først da kan vi tenke reelt pluralistisk – der besøk i gudshus inngår som faglige studiebesøk på likt grunnlag, ikke som privilegier for majoritetens religion.

Det er også her kristennasjonalismen kommer inn. Når norske verdier, tradisjoner og «det å forstå Norge» gjøres avhengig av å delta i en luthersk gudstjeneste, signaliserer det at noen barn er mer «ordentlig norske» enn andre. Det vitner også om en forbausende liten tillit til at skolen faktisk klarer å formidle norsk historie, demokrati, likestilling og også kristendommens historie og betydning – i klasserommet. Det må jo skolen uansett også gjøre utenfor gudstjenestene, ikke minst for å nå alle de som har fritak.

De som virkelig vil forsvare skolegudstjenestene, må ta inn over seg disse realitetene: manglende likeverdige alternativer, sosialt press, juridiske brudd og en retorikk som blander nasjonsbygging og kristendomsforkynnelse. De som overser dette, forsvarer ikke tradisjon – de forsvarer et system som sorterer barn i A- og B-fellesskap. Tilhengerne av særbehandling av Den norske kirke må finne løsninger på disse utfordringene.

Den beste løsningen vil være å flytte gudstjenestene til kveldstid, så kan (studie)besøk til alle tros- og livssynssamfunn skje i skoletiden, på likt grunnlag og i en faglig kontekst. Men det er kanskje ikke det Gilje, Selbekk og Hermansen egentlig vil ha?

^{Teksten ble publisert på Vårt Land under tittelen «A og B-fellesskap» den 8. desember 2025.}