Fritak fra aktiviteter, ikke fra kunnskap

Som skoleleder, underviser, statsråd, og foreldre kan det være vanskelig å orientere seg i Pride-terrenget når det skapes feil inntrykk av ha som faktisk skjer i skolen og hvilke rettigheter som finnes. Her er et forsøk på å forklare med «innestemme».

Hans Hodne har rett i én viktig ting. Skolen skal møte foreldre med respekt når de uttrykker bekymring for undervisning eller aktiviteter som berører religion, livssyn, kjønn eller seksualitet. Fritaksretten finnes nettopp fordi menneskerettighetene beskytter foreldres rett til å oppdra sine barn i samsvar med egen religiøse og filosofiske overbevisning.

Der Hodne går feil, er når han fremstiller denne rettigheten som om den i stor grad gir foreldre kontroll over hva skolen kan undervise om.

Det er ikke slik menneskerettighetene er forstått av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Den europeiske menneskerettskonvensjonens første tilleggsprotokoll artikkel 2 pålegger staten å respektere foreldres overbevisning i utdanningen. Samtidig har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen gjennom flere tiår understreket at dette ikke innebærer en vetorett over skolens innhold.

Allerede i Kjeldsen-dommen fra 1976 behandlet domstolen nettopp et spørsmål om seksualitetsundervisning i dansk skole. Flere foreldre mente undervisningen krenket deres overbevisning og ønsket å slippe at barna deltok. Domstolen kom til motsatt konklusjon. Staten kunne ha legitime grunner til å undervise i temaer enkelte foreldre var uenige i, så lenge undervisningen var objektiv, kritisk og pluralistisk.

Dette prinsippet har siden ligget fast.

Menneskerettighetene beskytter foreldres rettigheter. De beskytter også barnets rett til utdanning, og statens mulighet til å gi denne utdanningen et innhold som forbereder barn og unge på å leve i et mangfoldig samfunn.

Det er nettopp derfor norsk rett trekker et tydelig skille mellom aktiviteter og kunnskapsinnhold.

Etter opplæringsloven kan elever få fritak fra aktiviteter som de opplever som religiøs utøvelse, livssynstilslutning eller krenkende ut fra eget livssyn. Men loven åpner ikke for fritak fra kompetansemålene og kunnskapsinnholdet i skolen.

Dette er ikke en begrensning av fritaksretten som står i motsetning til menneskerettighetene. Det er tvert imot en modell som ligger godt innenfor de rammene menneskerettsdomstolen har trukket opp.

Derfor er det også problematisk når debatten om Pride i skolen stadig blander sammen undervisning og markeringer.

Det meste som omtales som «Pride i skolen», er ikke flaggheising, appeller eller ritualisering. Det er faglig basert undervisning om kjønn, seksualitet, identitet, familier, diskriminering og mangfold. Slike temaer er forankret i læreplanene på tvers av fag og trinn. At noen velger å plassere undervisningen i juni eller under en mangfolds- eller Pride-paraply, endrer ikke dens karakter som ordinær undervisning.

Å lære at mennesker kan ha ulik seksuell orientering eller ulik kjønnsidentitet er ikke det samme som å be elever slutte seg til bestemte standpunkter. Det er heller ikke det samme som å delta i en seremoni.

Her blir sammenligningen med skolegudstjenester misvisende.

En skolegudstjeneste er en religiøs seremoni, og er et unntak fra reglene om forkynnelsesforbud i skolen. Nettopp derfor har den et eget og strengere regelverk, med krav om alternative opplegg og tydelige prosedyrer for fritak. Undervisning om kjønn, seksualitet og mangfold er noe annet. Det er del av skolens ordinære kunnskapsoppdrag, selv om man også vil kunne finne aktiviteter innenfor dette hvor fritak vil gi mening og vil kunne gjennomføres. For eksempel for at en elev ikke skal trenge å delta i kondomstafett eller høre et eksternt foredrag. På linje med at en elev kan få fritak fra ekskursjon til moske, kirke, eller synagoge.

Fritaksretten skal beskytte mot tvungen deltakelse i bestemte aktiviteter. Den skal ikke gi barn rett til å slippe å lære om mennesker, livsformer eller samfunnsforhold som finnes rundt dem.

Man kan få fritak fra en aktivitet. Man kan ikke få fritak fra virkeligheten.

^{Innlegget ble publisert av Vårt Land 17. juni 2026 under samme tittel.}