Gå i Pride-toget for noen som ikke kan gå der selv 

For mange av oss er Pride en feiring av glede, fellesskap, synlighet, og frihet. Det handler om retten til å være den man er, elske den man elsker, og leve uten skam. Men for andre er Pride fortsatt forbundet med risiko.

Enkelte forsøker nå å tegne et mørkere bilde av Pride, eller redusere markeringen til snevre politiske agendaer. Kanskje gjør det at flere lurer på om de skal gå i Pride-tog i år.

Da vil jeg minne om hva Pride også er: å stille opp for hverandre når det trengs. Å være synlig når andre ikke kan være det. Å gå i toget for noen som ikke kan gå der selv.

Det er lett å glemme i et land hvor mange tar tryggheten for gitt. Likevel vet vi at ikke alle skeive er trygge. Noen frykter vold, trakassering, hets, eller utestengelse. Andre risikerer å miste familie, venner, tilhørighet, eller et helt sosialt fellesskap. For ungdommer som ennå ikke har sagt hvem de er, for mennesker i miljøer der skeive liv ikke anerkjennes, og for transpersoner som stadig gjøres til skyteskive i offentligheten, kan synlighet koste mye.

Det er derfor Pride ikke bare angår dem som selv går under regnbueflagget. Når hatet øker, når flagg rives ned, når unge får trusler, og når skeive fremstilles som en trussel mot barn, familie, eller samfunn, trengs flere synlige allierte. Ikke fordi alle må mene det samme om alt, men fordi et fritt samfunn krever at vi forsvarer hverandres rett til å leve åpne, sanne, og verdige liv.

Et samfunn er ikke fritt bare fordi flertallet kan være trygt. Det kjennetegnes av hvor trygt det er å være annerledes. Derfor er Pride-toget kanskje viktigst for dem som av gode grunner ikke våger å bli sett i det.

Jeg håper vi er mange som møter opp i år. For vår egen frihet til å være og til å elske. Men også for naboen som ikke tør, ungdommen som ennå ikke har sagt det høyt, og den som risikerer å miste familien eller fellesskapet sitt.

Gå for noen som ikke tør. For noen er din plass i toget en påminnelse om at de ikke er alene. Det kan bety mer enn du tror.

^{Innlegget ble publisert av Aftenposten 12. juni 2026 under samme tittel. En lengre variant ble publisert på Human.no.}