Et samfunn der transfolk er synlige er et sunt samfunn

Dagen i dag er transsynlighetsdagen. Dagen har vært markert siden 2009 for å synliggjøre mennesker som bryter med vedtatte normer for kjønnsuttrykk, da først og fremst transpersoner.

For mange av oss er transfolk noe nytt og uvant. Hvor kommer de fra? Hvorfor ble de brått så synlige? Er trans en ungdommelig motedille? Noe som smitter over nettet?

Svaret er faktisk veldig enkelt: Det finnes mennesker som opplever at deres kjønnsidentitet ikke er den samme som den kjønnsidentiteten de ble tildelt ved fødselen. Disse menneskene til alle tider har vært der, selv om de har blitt hardt straffet av lovverk og omgivelser. Dette tyder på at trans ikke er et påfunn eller en trend, men noe som er dypt rotfestet.

Forfølgelsen av transfolk har gjort at de gjerne har levd i skjul, i samfunnets skygger og i sine egne undergrunnskulturer. Slik andre som har måttet leve i frykt for en politimann eller en knyttneve fra en forbipasserende også har måttet gjøre.

Som sagt: Det er ikke noe nytt ved transfolk. Det som derimot er nytt, er at transfolk har fått en sentral rolle i en pågående kulturkrig.

Fra Kreml til Mar-a-Lago males det et bilde av transfolk som en skummel, undergravende kraft som vil velte ikke bare tradisjonelle normer for seksualitet og familieliv, men selve ideen om kjønn. Det brukes resirkulerte argumenter mot homofile, som «tenk om det er en homo i dusjen!» eller «homoer er ute etter barna dine».

Men transfolk har vist seg å ha en samlende kraft som det mer tradisjonelle homohatet ikke lenger har. For å sitere forfatteren Oda Rygh: «Det finnes ikke en eneste ekstremistisk retning som ikke har transfobi som kjerneverdi nå».

Antitrans-aktivisten Posie Parkers (hvis egentlige navn er Kellie-Jay Keen-Minshull) nylige turné i Australia er som et veikart over utviklingen. Parker er en helt for mange transkritikere, hvorav mange regner seg som feminister.

Parker har forresten tidligere gjestet Norge, da på nettstedet Steigans Mot dag-konferanse i 2019, der hun delte talerstol med ikke mindre enn tre bidragsytere til Putins propagandakanal Russia Today. Samt antitrans-aktivisten Tonje Gjevjon.

Parkers turné i Australia har vakt mye oppsikt, ikke minst fordi hun ved en av sine taler fikk støtte fra marsjerende, heilende nynazister. Mange har forsøkt å forsvare Parker ved å (med rette) påpeke at hun ikke kan holdes ansvarlig for hvem som dukker opp på markeringene hennes. Parker takket sine forsvarere ved å dele talerstol med Pauline Hanson, en politiker kjent for sine utspill mot abortrettigheter, vaksiner og minoriteter (som da hun forsøkte å få sin megler til å nekte å selge huset hennes til muslimer).

Og som for å gjøre veikartet over transkritikken komplett tweetet Harry Potter-forfatteren J.K. Rowling støtte til Parker.

Siden 2016 har det vært lov å endre juridisk kjønn i Norge. I januar i år hadde kun 2005 personer benyttet seg av muligheten. Så fins det transfolk som ikke har benyttet seg av den, men samme hvordan man snur på tallene er dette en liten minoritet.

Denne minoriteten scorer dårligere enn majoritetsbefolkningen, og andre skeive, på nær alle statistikker. I en levekårsundersøkelse publisert av BUFDIR i 2021 scorer transfolk lavere enn andre når det gjelder arbeidsevne og psykisk helse, inkludert flere selvmordsforsøk enn andre grupper. Transpersoner utsettes for trusler om direkte vold og trakassering. Mer enn hver tredje transperson rapporterte om å ha blitt tvunget til å utføre seksuelle handlinger.

Disse utsatte, få menneskene er forventet å ikke bare møte en vegg av hets og hat, latterliggjøring og urgamle vitser («jeg identifiserer meg som …») De er også forventet å «ta debatten» om de nesten daglige «bekymrede» innleggene i aviser som holder et sobrere språk, men som likevel utmaler deres eksistens som et problem. Eller tryller transfolk om til representanter for en «ideologi», slik folk som vil utmale for eksempel muslimer og jøder uten å beskyldes for rasisme har tryllet muslimer om til representanter for «ideologien islam».

Jeg skulle til å si at vi ser resultatet, men saken er snarere at vi ikke ser resultatet.

For transfolk trekker seg unna det offentlige rommet, de resignerer. Vi som har fulgt med samfunnsdebatten har sett mønsteret før, særlig med de unge muslimske kvinnene som har stukket hodet fram, men måtte trekke det tilbake når hetsen og truslene ble for mange.

Derfor markerer Human-Etisk Forbund, som kjemper for alles rett til å ta egne valg i livet, transsynlighetsdagen.

Vi trenger transsynlighetsdagen fordi transfolk ikke skal måtte bli usynlige. Fordi et samfunn der transfolk er synlige er et sunt samfunn: Et samfunn som er åpent for det mangfoldet som menneskeslekten bærer i seg.

For oss er kamp for transpersoners rettigheter og deres synlighet humanisme i praksis.

^{Innlegget ble publisert i VG den 31.03 på Transsynlighetsdagen under samme tittel.}