Når Ebba Busch, med Dag Inge Ulstein som nikkende sidemann, fremstiller likestilling i Norge og Sverige som dypest sett en kristen verdi, er det fristende å svare med et lite, sekulært halleluja: Tenk om historien hadde vært så enkel.
Mange kristne mennesker fortjener anerkjennelse for å ha kjempet for menneskeverd og kvinners rettigheter. Men utspillet til Busch og Ulstein gir inntrykk av at likestillingen nærmest kom dalende ned fra kirkespiret. Det vitner om mangelfull forståelse og respekt for bredden av mennesker som har kjempet nedenfra, fordi de nektet å godta at gjeldende orden måtte være den eneste riktige. Kvinnebevegelsen, arbeiderbevegelsen, fagbevegelsen, fritenkerne, humanister, radikale kristne, og mange andre har vært blant dem som har kjempet frem likestilling og frihet fra moralisering, og til og med møtt motstand fra dem som mente de forsvarte «kristne verdier».
Fortellingen om norske verdier og våre kulturarver fortjener at vi gir plass til hele bredden av nordmenn som har drevet utviklingen frem. Kristendommen har preget språk, moral, institusjoner, kunst, og samvittighetstenkning. I tillegg er Norge også formet av sterke folke- og frigjøringsbevegelser, skeiv kamp, fritenkere, samisk historie, minoritetserfaringer, frivilligheten, vitenskapen, og hverdagsfellesskapene.
Når Busch trekker frem parallellsamfunn og shariadomstoler som alternativet til KrFs verdikompass, blir historien et rent politisk virkemiddel. Kulturarvene våre reduseres til et forenklet narrativ, skreddersydd for valgkamp. Norske verdier blir fattigere.
Norge har aldri vært én fortelling, én arv, én tradisjon, eller én rett måte å være norsk på. Kong Harald sa det bedre enn de fleste da han minnet oss om at nordmenn tror på Gud, Allah, Altet, og Ingenting. Norge er oss. Det er et rikere utgangspunkt enn forestillingen om at norsk likestilling tilhører én trosretning og dens politiske forvaltere.
Kvinners stemmerett, selvbestemt abort, skeives rettigheter, barns rettigheter, og friheten fra religiøs fordømmelse har alle møtt moraliserende motstand. Noe av den var sekulær. Mye av den var kristen.
Det er nettopp vår brede humanistiske kulturarv vi må kjenne til for å stå imot når moraliserende kristendom forsøker vende tilbake i pene klær. Den kommer ikke bare med salmebok, men med presseutspill, stortingsspørsmål, kulturkrig, og bekymrede pannefolder. Når nakne rumper på en teaterscene behandles som om Den kulturelle skolesekken hadde satt opp sivilisasjonens sammenbrudd på turné, og når KrFU-lederen kaller det en «syk kultur» at ettåringer går i barnehage, ser vi hvordan kulturuttrykk og familieliv trekkes inn i en skremselfortelling om moralsk forfall.
Det finnes mange kristne som har stått, og fortsatt står, i kampen for likestilling, solidaritet, religionsfrihet, og menneskeverd. Men vi kan ikke godta at en bestemt politisk kristendom får skrive eierskapsskjøte på verdier som hele samfunnet har kjempet frem.
Norske verdier blir ikke sterkere av å gjøres smalere og trangere. De blir sterkere når vi erkjenner at likestilling er et resultat av konflikt, organisering, rettighetskamp, demokratiske institusjoner, og menneskers mot til å si at det normale ikke alltid er det rettferdige.
Norge på sitt beste er mangfoldig, kranglete, frihetselskende, og heldigvis langt mer interessant og rik på verdier enn forenkla politiske utspill vil ha det til.
Innlegget ble publisert av Vårt Land den 30. mai 2026 og i Fædrelandsvennen den 02. juni 2026 under samme tittel.
Christian Lomsdalen er ph.d-stipendiat ved Universitetet i Bergen etter mange år i den videregående skolen som lektor. Ved siden av dette lager han podkast og leder Human-Etisk Forbund. Du finner han også på podkastene Tanketrigger, Frokostkaffen, og PedsexPod. Han er førstegenerasjons bergenser, far og bonusfar til fire, og alltid engasjert. Ateist, feminist og humanist.