Livssynsjournalistikk er viktig, men…

Det er NRK sin oppgave å sørge for å spre kunnskap og informasjon også om livssynsfeltet. Derimot er det et godt stykke derfra til å skulle slå fast at det er naturlig at forkynnelse har en plass i NRK.

 Jarle Haugland i Tro og Medier mener i Dagens spalter 12. september at vi må kunne slå fast at forkynnelse har «en naturlig og viktig plass i NRK». Det kan jeg ikke se at vi er nødt til. Både fordi Haugland ikke har argumentert med hvorfor det skulle være naturlig, og fordi dagens praksis med forkynnelse for en religion, blant mange, åpenbart er problematisk i et samfunn preget av et uttalt mål om livssynsmangfold.  Derimot har Haugland helt rett i at det er viktig at NRK i sin dekning av livssynsfeltet bidrar til folkeopplysning om religion og religiøse liv, men dette kan løses helt uten å være en formidlingskanal for gudstjenester og andre ritualer fra ulike tros- og livssynssamfunn.

Det er dessverre synd at Haugland fremdeles hevder at ettersom det jobber mennesker i NRK, mennesker som ikke kan være livssynstomme eller livssynsnøytrale, så kan ikke NRK som institusjon være livssynstom. Med et utgangspunkt i at ingen har argumentert for at religion som fenomen ikke skal dekkes av NRK så velger jeg å tolke Jarle Haugland som at han mener at NRK ikke kan være livssynsnøytral. Det er likevel litt underlig at NRK som institusjon ikke skal kunne være livssynsnøytralt ettersom dette er noe vi forventer av alle andre offentlige institusjoner og etater. Nettopp det at de ansatte, som en del av jobben sin, legger vekk sine egne bindinger, for å opptre på vegne av fellesinstitusjonen en jobber i. Dette forventer vi av andre ansatte i stat og kommune, som de ansatte i byråkratiet, politiet, domstolene, og skolen. Da burde det ikke være noe vanskeligere for NRK å skulle være livssynsnøytralt.

I det avsluttende avsnittet har Jarle Haugland et poeng jeg vil anerkjenne, for det er mulig å løse NRK som livssynsnøytral fellesinstitusjon på to måter. Enten kan alle tros- og livssynssamfunn forkynne der, ellers så kan ingen gjøre det. Human-Etisk Forbund lener seg nok på at den sistnevnte løsningen er best og enklest å få til på en god måte. Det blir likevel vanskelig å bedømme hvor åpen Haugland likevel er for å slippe andre tros- og livssynssamfunn frem i NRK, når han mener at vi skal finne de livssynene «som naturlig bør få plass» i NRK. Først og fremst er naturlig et vanskelig ord å bruke når det kommer til åpenbart kulturelle fenomener som religion og livssyn, sendeflater, og begreper som det livssynsåpne samfunnet. Dernest fordi at utsagnet viser vanskelig det vil være å skape kriterier for hvilke tros- og livssynssamfunn som slipper til i NRK, og får hjelp av NRK til produksjon av god medieforkynnelse. En god og rettferdig dekning av livssynsfeltet vil i tillegg øke kostnaden for denne delen av NRK sin produksjon betraktelig, men det er jo bare et problem for skattebetalerne som skal betale for dette.

Jarle Haugland peker videre på at vi ikke kan overlate livssyn til private og kommersielle aktører, men vi kan overlate forkynnelsesformidlingen til å tros- og livssynssamfunnene selv. Slik at de selv produserer denne forkynnelsen og inngår avtaler med den distribusjonskanalen de ønsker å bruke til dette. Dette kan ordnes på egen hånd, eller en kan for eksempel inngå avtaler med en av kanalene i det store utvalget av religiøse TV-kanaler som allerede finnes. Livssynsjournalistikk og formidlingen av liv levd i tro og ikke-tro, som Kvelden før kvelden og Festen etter fasten, er det viktig at NRK ivaretar, sammen med lignende programmer i ulike andre medier.

Ellers synes jeg det er gøy at Haugland har funnet flere partiledertaler fra ulike partier i NRK sin nettavspiller, og det bekrefter bare poenget mitt. «NRK ville ikke vurdert å sende partiledertalen fra landsstyremøtene til bare ett politisk parti på statskanalen slik de i dag sender gudstjenestene tilhørende en religion». 

Det at vi politisk har slått fast at vi skal være et livssynsåpent samfunn innebærer at vi tar noen valg, og velger å se med nye øyne på ting vi før mente var naturlig, men som vi nå kanskje må innse at var resultatet av kulturelle prosesser. Da er det viktig at både stat og kommune bidrar til å legge til rette for det livssynsåpne, gjennom selv å være nøytral i dette feltet.

^{Debattinnlegget ble publisert av Dagen 14. september under samme tittel.}