Representasjon som utfordring

For en ikke-religiøs nordmann er det interessant å se hva Åste Dokka anser for å være ikke-religiøs forkynnelse. Problemet er at en slik bredde i forståelsen av forkynnelsen raskt gjør begrepet meningsløst. Det er nok mer fruktbart å snakke om representasjon.

Problemstillingen når en diskuterer forkynnelse i NRK er at vi fort diskuterer epler, pærer, poteter, og iPhoner. Ikke fordi at de hører sammen, men fordi at de klumpes sammen i den samme diskusjonen. Det tror jeg er en utfordring for at vi skal komme videre i dette som reelt sett er en prinsippdiskusjon om en programtype hos NRK. Dette problemet forsterkes i Åste Dokkas svar til Jens Brun-Pedersen.

Først og fremst, OM vi skal regne Dokkas eksempler som forkynnelse av ikke-religiøsitet så må vi nesten behandle lignende tilfeller likt. Da må vi regne det som kristen forkynnelse hver gang vi ser noen begraves fra en kirke eller hver gang noen snakker om at bestefar er i himmelen eller vi skal sees igjen i det neste livet. Vi må også regne det som kristen forkynnelse hver gang noen sitter i en kirke, en prest får dele sine perspektiver, eller noen bærer et kors. For ikke å snakke om alle scenene vi faktisk finner i kirker i forbindelse med julen. Det er heller ikke slik at det ikke mangler eksempler på bordbønn og aftenbønn på TV. Vi må også regne det som muslimsk forkynnelse når vi ser noen dra fram bønneteppet og buddhistisk forkynnelse hver gang vi ser en oransjekledd munk. Selv om de to sistnevnte eksemplene skjer sjeldnere så er de førstnevnte relativt vanlige. Det er nok mulig at det er farget av hva jeg ser på TV, men jeg ser flere begravelsesscener enn jeg ser leggescener.

Det er også vanskelig å skulle legge til banning på listen over livssynsforkynnelse, all den tid dette er noe som både kristne og ikke-kristne driver med. Selv om dette bryter det andre budet. At noen bryter en religions leveregler er ikke en forkynnelse av andre religioner og livssyn, men kanskje heller et bilde på at vi mennesker ikke lever liv som helt lever opp til forventningene eller reglene vi blir servert.

En slik bruk av begrepet forkynnelse blir for min del for bred. Det vanner ut begrepet slik at det blir svært vanskelig å føre en konstruktiv debatt rundt hva forkynnelse er og ikke er. Jeg tror også det i for stor grad drar det sakrale inn i det profane på en måte som jeg er usikker på om gavner det hellige. Videre blir dette for meg lite fruktbart, og nærmer seg heller en whataboutism for å komme bort i fra tematikken rundt TV-sendte gudstjenester i statskanalen. For det er ingen tvil om at gudstjenestene er i en helt annen kategori av programmer enn resten av sendingene NRK gjør. Hvor en religion får en tydelig favorisering på bekostning av alle andre religioner og livssyn. NRK har her vært helt tydelig helt tilbake til 1969 at dette er et brudd på deres prinsipper hva gjelder programmene ellers. Det er også slik at selv om det er mye på TV som ansees som ukristelig så er det betydelig mindre av det på NRK enn i mange av de andre kanalene. Det er også NRK som er utgangspunktet og holdepunktet for denne debatten.

For min del er det mer fruktbart å se eksemplene Åste Dokka trekker frem i lys av representasjon. For representasjon er krevende og må gjøres på en god måte. Det er vanskelig å skulle skape god representasjon som tar med seg det mangfoldet vi ser i samfunnet på en god måte. Her er religion en viktig faktor, men også faktorer som etnisk og kulturell opprinnelse, funksjonsvariasjoner, kjønnsidentitet, samlivsformer, kjønnsrollevariasjoner, bosted, økonomiske forskjeller, og så videre. Det er viktig at også religiøse og ikke-religiøse liv blir representert i de programmene, filmene og seriene som produseres av og/eller sendes på NRK.

Tilstedeværelsen av et mangfold av religiøse og ikke-religiøse liv er en utfordring for representasjonen av ulike identiteter, liv, og grupper i TV-produksjonene. Å omtale fremstillingen av disse livene som forkynnelse skaper heller en fare for at begrepet blir meningsløst.

^{Dette er en uforkortet utgave av teksten som ble publisert 10.10.2022 i Vårt Land under tittelen: «Epler, poteter og Iphoner. Og ikke-religiøs forkynnelse«.}