Våre felles institusjoner må være nettopp felles.

Så vidt meg bekjent er det ingen som har bedt om et livssynsnøytralt samfunn. Ei heller jeg, selv om Terje Berentsen påstår det. Tvert imot. Stat, kommune, og offentlige institusjoner derimot må være nøytrale for å best kunne legge til rette for det livssynsåpne samfunnet.

Det er synd at Terje Berentsen blander kortene når han 23.11 svarer meg i Dagen. Staten er ikke samfunnet, men en del av samfunnet. For skillet mellom å snakke om det offentlige, som i stat, kommune, og offentlige institusjoner, og samfunnet er tydelig. Det er vanskelig å legge til rette for et livssynsåpent samfunn hvis våre felles institusjoner favoriserer en religion. Dette ville også være i strid med prinsippet om det livssynsåpne samfunnet og likebehandlingskravet som ligger der.

Staten skal derimot ikke være verdinøytral, men grunnloven har heldigvis forlatt ideen om at vi skal ha en statsreligion slik vi hadde frem til grunnlovsjubileet. Så kan vi krangle om vi har en statskirke eller ikke, men både politikerne og kirken påstår at det har vi ikke. Så er det samtidig ikke det viktigste i dette spørsmålet, for selv om staten skulle hatt en religion så måtte vi i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser, grunnloven, og annen vedtatt politikk tydelig kunne forvente en likebehandling av tro- og livssyn i Norge.

Nå mistenker jeg at Berentsen behøver å lese seg opp på hvorfor Human-Etisk Forbund ble stiftet. Det viktigste var nok å være et humanistisk livssynssamfunn med seremonier for ikke-troende. Samtidig, det politiske arbeidet har alltid vært en viktig del av å skape et godt samfunn for alle, for Human-Etisk Forbund. Så har Terje helt rett i at vi har lav toleranse for skolegudstjenester. Nettopp fordi at det er problematisk i en offentlig fellesskole for alle elevene. Det kan ikke gjennomføres på en god måte, som ikke skaper skiller i elevmassen på religiøst grunnlag. Så må vi også kunne forvente at foreldre klarer å ta med seg barna sine selv på gudstjenester. Til og med jeg klarer det.

Det er dessverre slik at Berentsens fortelling om KRLE-faget ikke stemmer. Påstanden om dominans fra andre religioner i KRLE-fagets forgjengere finner vi ikke igjen i argumentasjonen for hvorfor denne grensen og dette fagnavnet skulle gjeninnføres. Vi finner heller ikke dette i forskningen på faget. Dette må dessverre være tatt ut av luften slik jeg ser det.

Slik jeg har skrevet om tidligere, så innebærer det livssynsåpne samfunnet og elevenes trosfrihet blant annet at vi må akseptere at elever i sin fritid, ikke i undervisningssituasjonene, kan ha et ønske om å samles for å gjennomføre tros- og livssynsaktiviteter – på skolen. Vi trenger ikke å like det, men så lenge aktivitetene er åpne for hele elevmassen og er elevstyrte så skal det ganske mye til før vi kan og bør nekte elevene å starte opp med dette. Det kan likevel ikke skje uten tydelige og gode rammer, og må være tuftet på likebehandling. Hvis det er slik at ingen elever får være inne i friminuttene, slik vi vet det er en del steder i Norge, ville det for eksempel være feil om slike elevgrupper fikk være inne. Det kan også være nødvendig å begrense slik virksomhet ut i fra plasshensyn eller hensyn til det psykososiale miljøet, men da må det begrunnes tydelig og godt.

Ellers tenker jeg at Terje Berentsen bør spørre noen som forsker på naturfagsundervisningen i Norge om hvor vanlig det er med kritiske betraktninger knyttet til evolusjonen og big bang i norsk skole. Med tanke på vitenskapens svært klare enighet om disse to fenomenene tenker jeg at det ikke bør være noen tvil om hva som skal formidles i skolen. Så må nesten Berentsen selv stå for trosopplæringen for eventuelle barn og barnebarn om han ønsker å blande inn andre, uvitenskapelige, perspektiver i dette.

Hvis Terje hadde lest NOU 2013:1 og andre offentlige utredninger så ville han sett at det livssynsåpne samfunnet ikke er uten mulighet for begrensninger der hvor det er på sin plass, og hvor det tydeliggjøres vektige grunner for dette. For NRK sin del så har de redegjort for sitt behov for livssynsnøytralitet hos sine nyhetsankre. Det burde med andre ord være en ikke-sak.

En livssynsnøytral stat er uansett ikke det samme som en ateistisk stat. For en livssynsnøytral stat er det uvedkommende om den ene religionen, den andre religionen eller det tredje livssynet har rett i sin forståelse av det overnaturlige. Det er ikke statens oppgave. Det bør være opp til oss borgerne å mene noe om. Det er det livssynsåpne samfunnet.

^{Innlegget ble publisert 26. november 2022 i Dagen under samme tittel.}