Den grunnleggende livssynsåpenheten

Endringene i livssynsmangfoldet i det norske samfunnet er viktige, og Jens Kihl har helt rett i at det er nødvendig at den nye livssynsmajoriteten, de ikke-troende, har forståelse for og tar vare på livssynsminoritetene.

Takk til Jens Kihl som bringer endringene i livssyns-Norge ut i andre aviser enn den kristne dagspressen. Dette området er for viktig til at det bare skal dekkes av denne siden av Norsk presse. Problemstillingene som Jens Kihl løfter er viktige, for hvordan ser et Norge ut i praksis for små og store livssynsgrupper etter de endringene vi ser nå i dag? Hvordan praktiserer vi det allerede vedtatte livssynsåpne samfunnet på en god måte for alle?

Vi som borgere i et livssynsåpent samfunn må møte våre medborgere på en åpen, informert, og aksepterende måte. Målet om at vi skal kunne leve sammen i et uenighetsfellesskap er et godt utgangspunkt for dette samværet. Basert på menneskerettigheter, likeverd, og likebehandling.

Jeg deler Kihls bekymring for elevene som tilhører ulike livssynsgrupper som skjuler eller toner ned hvem de er i møtet med sine medelever og omverdenen. For min del, som lærer er det her religionsfagets blir viktig. At elevene lærer om et stort indre og ytre mangfold av levd religiøsitet, og lærer å møte andres perspektiver. Så kan vi håpe at det kan bidra til at elever slipper å bli tatt til inntekt for det de mest konservative delene av sin religion står for. Her er det viktig at pressen formidler et variert budskap om religion.

Overskriften til Jens Kihl er derimot misvisende. Så vidt meg bekjent er det få som argumenterer for et livssynsfritt eller livssynsnøytralt samfunn. Derimot argumenteres det for at staten og offentlige institusjoner skal være livssynsnøytrale. Her er det fremdeles en vei å gå, særlig i de institusjonene som møter folk flest oftest.

Det er heller ingen som argumenterer nevneverdig for at man tar skade av å synge julesanger eller delta på skolegudstjenester. Som forsker på fritaksrett så er det ingenting som tyder på at det er mange klagesaker knyttet til synging av julesanger med et kristent budskap i norske skoler, men derimot er problemstillingen at langt på vei de fleste skoler deltar i religiøse ritualer tilknyttet ett trossamfunn. På samme måten som dette ene trossamfunnet favoriseres i mange offentlige institusjoner.

Her ligger kjernen til problemstillingen, for selv om Åste Dokka i hennes tekst peker på en minoritetsposisjon og et tap av privilegier som gjør vondt argumenterer hun selv for majoritetsposisjon i andre tekster. Den samme majoritetsposisjonen legges til grunn for en dominans i offentlige institusjoner, skjevfordeling i skolens KRLE-fag, og en særposisjon i lovgivningen. Her må man nesten bestemme seg.

For å skape en åpenhet om ulik tro og ikke-tro i det norske samfunnet er det viktig at vi møter noe annet enn de silostørrelsene som vi tradisjonelt har møtt i skolen. Ekskursjoner er viktig for å bli kjent med moskeer, synagoger, kirker, og gurdwaraer. Det er mulig å hente inn ulike religiøse stemmer inn i klasserommet for å kunne fortelle om sin religion og for å kunne svare på spørsmål fra elevene. Disse metodene er mer egnet for å lære om livssynsmangfoldet enn årlig deltagelse i seremoniene til ett trossamfunn.

Det livssynsåpne samfunnet er etablert politikk med støtte fra nær sagt alle de politiske partiene. Dette er nødt til å være noe annet enn honnørord og vi kan ikke hvile på laurbærene og tenke at nå er vi i mål. Det livssynsåpne samfunnet krever hardt arbeid, og et tap av privilegier og posisjon for den historiske majoriteten. Dette vil kunne være vanskelig, både for politikerne som skal vedta politikken, men og for menneskene det gjelder. Vi må ha en forståelse for at disse følelsene. Det må innebære at vi respekter Den norske kirke som et trossamfunn, som alle andre tros- og livssynssamfunn. Ikke som noe felles, men noe som tilhører medlemmene, de som ønsker å tilhøre Kirken.

^{Innlegget ble publisert av Bergens Tidende 10.12.2022 under tittelen “Vi bør ikke favorisere ett trossamfunn“.}