Gudstjenester, som annen forkynnelse, har ingen plass i skolen

Det burde være mer interessant for soknerådslederen å skulle diskutere kristnes opplevelse av tap av posisjon, men det skal ikke jeg legge meg opp i. Jeg vil likevel slå fast at skolegudstjenester ikke hører hjemme i norsk skole.

Det er synd at en svært viktig debatt avspores fordi skolegudstjenester er nevnt et godt stykke ned i en tekst. Dialogen rundt hvordan det oppleves for aktive kristne at de på mange måter har tapt hegemoniet i samfunnet er svært viktig. Både med tanke på en realitetsorientering om hvordan vi skal drive samfunnet, men også for å møte dette tapet. Enten det er snakk om teologer som Åste Dokka eller den 15 år gamle eleven som er den eneste i sitt område som det er kjent at kommer fra en kristen familie. Denne dialogen må også touche innom hvordan kristne på mange måter fremdeles har en hegemonisk posisjon i det norske samfunnet, særlig i skolen.

Rune Garmann derimot ønsker å diskutere skolegudstjenester siden det er nevnt litt ned i teksten. Han velger i Bergens Tidende 16.12 å presentere seg som pensjonert lærer, men velger å la være å formidle at han er leder for soknerådet i Masfjorden. Det er synd, for dette er en debatt som er tjent med redelighet om egne posisjoner og standpunkter. Det er derfor heller ikke spesielt overraskende at han er for skolegudstjenester som utgjør rundt 10% av kirkens samlede gudstjenestebesøkstall.

Å være motstander av skolegudstjenester handler ikke om å legge et lokk på religiøsitet i samfunnet, men om at en religion ikke skal favoriseres i skolen. Skolen skal være felles, og det livssynsåpne samfunnet krever likebehandling som førende prinsipp. Å skulle beholde skolegudstjenestene bryter med dette. Derimot er det viktig at skolene i KRLE-faget tar med seg elever ut til moskeer, templer, og kirker for at de skal bli kjent med de mange tros- og livssynssamfunnene som omgir dem og for at de skal kunne lære om hva de ulike samfunnene står for. I tråd med læreplanen i faget. For meg som religionslærer har det alltid vært et førende prinsipp i min undervisning og det er viktig for meg som lærerutdanner at studentene skal bli kjent med hvordan drive med ekskursjon som metode i religionsfaget.

Den bibelske julefortellingen ligger dypt i tradisjonene våre. Det er det ingen tvil om. Derfor burde det ikke være nødvendig å skulle delta på gudstjenester som en del av skolegangen mellom 10 og 40 ganger i løpet av grunnskolen. Så tungnemme er ikke norske skoleelever. Dette er fortellinger de kan lære om ordinært i KRLE-faget og som også dukker opp i andre fag som ivaretar både den kristne kulturarven mer spesifikt og de norske kulturarvene mer generelt. Gudstjenester, det får foreldrene sørge for på fritiden. For det mangler jo ikke akkurat på muligheter til gudstjenestedeltagelse i julen. Selv anbefaler jeg midnattsgudstjenester på julaften, men kanskje ikke for de familiene med de minste barna.

Det er ikke et poeng for skolegudstjenestene hvorvidt Den norske kirke spør etter tilhørighet når de får besøk. Uavhengig av om det er i fest eller krise. Det er fremdeles problematisk med forkynnelse i skolen. Så får Den norske kirke selv avgjøre hvorvidt de skal la kjente ikke-kristne gå til nattverd eller ikke, som jeg ser er den større debatten i løpet av de siste månedene i de kristne avisene.

Det er ikke en oppgave for skolen å skulle høvle ned dørstokken til Kirken. Om Den norske kirke ser et behov for å gjøre dørstokken lavere så er det noe Kirken selv må stå for.

Teksten ble refusert publisering hos Bergens Tidende 16.12.2022 og er et svar på innlegget til Rune Garmann.

5 kommentarer til «Gudstjenester, som annen forkynnelse, har ingen plass i skolen»

  1. Jeg ser at Christian Lomsdalen kritiserer meg for å ikke å ha nevnt at jeg er formann i Masfjorden sokneråd. Han mener at dette er synd, fordi “dette er en debatt som er tjent med redelighet om egne posisjoner og standpunkter”.
    Jeg kunne naturligvis ha nevnt at jeg har dette vervet, men må ærlig talt innrømme at jeg ikke skjenket det en tanke. Grunnen er rett og slett at jeg skriver det jeg mener, og mener det jeg skriver, ut fra et personlig ståsted som er uavhengig av hvilke verv jeg eventuelt måtte ha. Det var ikke soknerådsformannen som uttalte seg, men en privatperson.
    Dette kan da ikke være mer suspekt enn at Christian Lomsdalen mener det han mener, uavhengig av om han har tillitsverv i HEF eller ikke? (Noe jeg for å rydde alle misforståelser av veien vil presisere: Jeg tilkjenner ham all mulig rett til å mene det han mener, uten at jeg stiller spørsmål med hans redelighet.)

    1. Når man har et tillitsverv av denne typen og uttaler seg innenfor et tema som er relevant for dette vervet så er man aldri uten det vervet. Da må man heller spesifisere at man uttaler seg som privatperson. Derfor er jeg i de fleste anledninger svært tydelig på at jeg til enhver tid besitter en rekke roller. Særlig med tanke på at dette utgjør 10% av kirkens besøkstall er det svært relevant at du har et verv i kirken.

      1. Jeg tar deg på ordet, og presiserer at jeg nå uttaler meg som privatperson.
        Jeg synes det er ryddig at du er tydelig på hva du representerer når du uttaler deg. Men jeg må innrømme at jeg er litt usikker på om det er i egenskap av leder i HEF du antyder at det forholdet at jeg ikke nevnte at jeg hadde et verv innen kirken, er uttrykk for manglende redelighet, eller om det er en mer privat synsing…
        Så har jeg etter beste evne forsøkt å begrunne standpunktet mitt. Du må gjerne være uenig i min argumentasjon, men jeg registrerer at du kobler dem med momenter som jeg ikke har berørt – skolegudstjenestenes del av det totale besøkstall – på en måtye som mer enn antyder at jeg skal ha vikarierende motiver for det jeg skriver. Det har jeg altså ikke.
        Jeg skal la være å bruke ord på å karakterisere en slik kobling, men jeg vil prøve å komme med et analogt eksempel:
        I den siste tiden har jeg sett Dag Hessem – en mann jeg har stor respekt for – fronte en kampanje for at folk skal melde seg inn i HEF. Argumentene som legges fram, er gode og så saklige som en kan forvente at slike argumenter kan være.
        Det kunne ikke falle meg inn å koble dette med det faktum at hver innmelding i HEF medfører større statlige overføringer ( som jeg for øvrig mener er fullt berettiget ) til organisasjonen. Men skulle jeg følge din måte å argumentere på, er det kanskje noe jeg burde?

        1. Du slår inn litt åpne dører må jeg innrømme. Med tanke på at det er ingen tvil om, og vi legger heller ikke skjul på, at vi får statstøtte for hvert medlem. Det er en viktig side ved å støtte den livssynsorganisasjonen man er med. Vi ser at vi har 130 000 medlemmer. Samtidig er det rundt 330 000 som tror de er medlemmer av organisasjonen og rundt 600 000 som identifiserer seg med oss. Hvis flere av disse faktisk er medlem så kan vi bidra til det norske samfunnet i enda større grad enn vi gjør i dag. Det er det ingen tvil om.

          1. Du har åpenbart ikke skjønt poenget mitt. Jeg tror Dag Hessem mener det han er sitert på, og antyder ikke vikarierende motiver. I denne sammenhengen kan jeg ikke si det samme om det du har skrevet, for du lager en kobling mellom det jeg har skrevet og forhold jeg overhodet ikke har hatt i tankene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *