Myten om det livssynsnøytrale samfunnet

Det er ingen som argumenterer for et livssynsnøytralt samfunn. Derimot finnes det oss som argumenterer for et behov for livssynsnøytral stat og kommune for å best legge til rette for det livssynsåpne samfunnet. Det er ikke det samme.

Det er synd å se at Sunnmørsposten på lederplass den 30. desember ønsker kamp mot vindmøller. Lederen åpner med «Mange argumenterer for at samfunnet skal vere livssynsnøytralt». Vi har til nå fremdeles til gode å møte noen som ønsker dette. Det er heller ingen som argumenterer for at det finnes livssynsnøytrale livssyn. Det er en umulighet.

Det er et veldig fint sitat fra Jens Kihl som trekkes frem, selv om også han til dels kjemper mot vindmøller, eller eventuelt stråmenn, i sin tekst. Det er ingen som argumenterer nevneverdig for at man tar skade av å synge julesanger eller at elevene ikke skal bli kjent med religiøse bygninger i løpet av skoletiden. Ekskursjoner er viktig for å bli kjent med moskeer, synagoger, kirker, og gurdwaraer. Dette er mer egnet for å lære om livssynsmangfoldet enn årlig deltagelse i seremoniene til ett trossamfunn. Dagens ordning med skolegudstjenester derimot er verken god eller tilpasset opplæring, og det er et brudd på idealet om det livssynsåpne samfunnet. Hvor likebehandling er en sentral verdi.

Prinsippet om det livssynsåpne samfunnet er også noe som Human-Etisk Forbund stiller seg bak. NOU2013:1 drøfter grundig hva som må ligge til grunn for et livssynsåpnet samfunn. Behovet for livssynsåpne seremonirom, kommunal gravferdsforvaltning og en mangfoldig tros- og livssynsbetjening i offentlige institusjoner viser tydelig at vi bare er underveis til det livssynsåpne samfunnet.

Så er det ingen tvil om at det norske livssynsmangfoldet er bredere enn det bildet Sunnmørsposten viser til. Medlemsstatistikkene kan bare fortelle oss så mye. Dette bildet blir mye bredere om vi også tar med hva nordmenn forteller om hva de tror på, hvordan de ønsker sin begravelse i fremtiden, og hva som er viktig for dem i julen. For det tegner et annet bilde enn hva Sunnmørsposten tegner.

Det er videre interessant at kirkegang på julaften trekkes frem som noe mange gjør, og rundt 500 000 er jo mange mennesker (før korona riktignok). Det er likevel et stykke unna å være normalen i julen, at man tilbringer tid i en kirke.

Vi vil likevel gi Sunnmørsposten rett i noe, og det er at julen er noe vi som samfunn har felles, uavhengig av hva vi feirer eller markerer. Den er også en god påminnelse om det viktigste i julen, omsorgen vi har for hverandre og fellesskapene vi står i. Inkludert viktigheten av å inkludere stadig flere i disse fellesskapene. Undersøkelser av hva som er viktig for nordmenn i julen viser at det er nettopp fellesskapet, familien, og maten som er viktig i julen, og religiøse elementer kommer langt ned på listen for de aller fleste.

Julen har gått fra å være en religiøs høytid for de aller fleste, til å bli en felles tradisjon, som vi gjør helt uavhengig av religion.

Publisert av Sunnmørsposten 02.01.2023 under tittelen “Ingen ønsker det livssynsnøytrale samfunnet“. Skrevet sammen med Inger Slinning, regionlagsleder i Human-Etisk Forbund i Møre og Romsdal. Teksten til Jens Kihl har blitt besvart i Bergens Tidende tidligere. Det svaret finner du også her på nettsiden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *