Å miste en pris er ikke å miste ytringsfriheten

Richard Dawkins har blitt fratatt prisen Humanist of the Year som han fikk av det amerikanske humanistforbundet. Dette er ikke en trussel mot hans ytringsfrihet. Den har han fremdeles i behold.

Jon Kvalbein spør om Human-Etisk Forbund sitt standpunkt knyttet til kjønn, kjønnsidentitet og om transpersoner eksisterer. Han spør også om Human-Etisk Forbund støtter Dawkins sin rett til å ytre seg om transspørsmålet. Dawkins sin rett til å ytre seg om kjønn eller hva som helst annet er ikke truet av å bli fratatt en pris fra en organisasjon.

Å ha ytringsfrihet betyr ikke frihet fra kritikk eller reaksjoner på det som blir sagt. Men man skal, innenfor vide rammer, kunne ytre seg uten fare for å bli straffeforfulgt eller skadet for de ytringene. Det ser ikke ut til å være en problemstilling for Dawkins. Hans ytringsfrihet er ivaretatt. Det er uansett opp til American Humanists hvem de ønsker å gi priser til eller ikke, det er ikke vår jobb å blande oss opp i andre organisasjoners prioriteringer.

Ellers burde Human-Etisk Forbunds standpunkter være godt kjent, både for Jon Kvalbein, omverdenen, og forbundets medlemmer. Dette er lett tilgjengelig på forbundets nettside, og er en del av forbundets engasjement for menneskerettighetene. Dette har blitt tydelig uttalt fra vårt landsstyre i 2022 og vårt landsmøte i 2023. Dette er heller ikke noe nytt, fra vårt standpunkt knyttet til innføringen av lov om endring av juridisk kjønn og vår støtte til forbudet mot såkalt «konverteringsterapi». Vi har også gjentatte ganger belyst truslene som møter transfolk og vært tydelig på at det er en skam for samfunnet at transpersoner har måttet leve i skjul med den de er.

Det er likevel interessant å lese Jon Kvalbeins innlegg, for med spørsmålet om vi medlemmene støtter den såkalte «kjønnsideologien» til Fri og Pride-bevegelsen så viser han tydelig et ideologisk standpunkt. For en aksept av transfolks eksistens handler ikke om ideologi, men om å møte våre medmennesker der de er og som den de er. Det er ikke noe nytt ved transfolk. Det som derimot er nytt, er at transfolk har fått en sentral rolle i en pågående kulturkrig.

Fra Kreml til Mar-a-Lago males det et bilde av transfolk som en skummel, undergravende kraft som vil velte ikke bare tradisjonelle normer for seksualitet og familieliv, men selve ideen om kjønn. Det brukes resirkulerte argumenter mot homofile, som «tenk om det er en homo i dusjen!» eller «homoer er ute etter barna dine».

Siden 2016 har det vært lov å endre juridisk kjønn i Norge. I januar 2023 hadde kun 2005 personer benyttet seg av muligheten. Så fins det transfolk som ikke har benyttet seg av den, men samme hvordan man snur på tallene er dette en liten minoritet.

Denne minoriteten scorer dårligere enn majoritetsbefolkningen, og andre skeive, på nær alle statistikker. I en levekårsundersøkelse publisert av BUFDIR i 2021 scorer transfolk lavere enn andre når det gjelder arbeidsevne og psykisk helse, inkludert flere selvmordsforsøk enn andre grupper.

Transpersoner utsettes for trusler om direkte vold og trakassering. Mer enn hver tredje transperson rapporterte om å ha blitt tvunget til å utføre seksuelle handlinger.

Et samfunn der transfolk er synlige i samfunnet og samfunnsdebatten er et sunt samfunn. Det viser et samfunn som er åpent for det mangfoldet som menneskeslekten bærer i seg. For oss er kamp for transpersoners rettigheter og deres synlighet humanisme i praksis.

I tittelen spør Jon Kvalbein om hva Christian Lomsdalen egentlig mener om kjønn, det svaret kan han finne i vårt nye og strålende magasin, H magasin, hvor jeg er intervjuet om humanismen og trans. For å sitere meg selv:

«Vi ønsker å arbeide for et samfunn der alle har rett til å være den de er, uten skam.

Mennesker som opplever at kjønnet deres ikke er i overenstemmelse med kjønnet de ble tildelt ved fødsel, må tas på alvor. Og de må møtes med omsorg. Vi som samfunn må ta vare på de av oss som er transpersoner.»

_{^{Innlegget ble publisert under samme tittel av Dagen den 28.05.2024.}}