Å sammenligne epler og kaviar

Det minste vi kan forvente når NRK og Den norske kirke skal argumentere for nye 100 år med radiogudstjenester er at de sammenligner like størrelser. Å sammenligne gudstjenester med Festen før fasten er som å sammenligne epler og kaviar.

Kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen i NRK og kirkerådsleder Harald Hegstad i Den norske kirke har begge vist til «Festen før fasten» når de snakker om NRKs livssynsdekning. Hegstad mener at programmet er et godt eksempel på at kringkasteren når ut til ulike målgrupper og viser til «Kveldstanker» på NRK P1, mens Haugen understreker at NRK de siste årene har laget mer mangfoldig innhold om både tro, religion og livsstil, blant annet rundt den islamske høytiden id.

Disse eksemplene er imidlertid som å sammenligne epler og kaviar. «Festen før fasten» er i praksis et underholdningsprogram, langt nærmere «Kvelden før kvelden» enn en gudstjeneste eller andakt. Å trekke paralleller mellom dette og de faste radio- og tv-gudstjenestene er derfor misvisende. Når NRK ukentlig tilbyr forkynnende programmer fra én bestemt religion, uten at andre livssyn får en tilsvarende mulighet, snakker vi ikke om reell livssynslikestilling. Det er fortsatt slik at bare kristne får dekket noen av sine religiøse behov i NRK. Det kan ikke fortsette i et livssynsåpent samfunn.

Historisk majoritetsstatus og tradisjon er ikke tilstrekkelige argumenter for å opprettholde dagens ordning. Prinsippet om likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn tilsier at en statlig allmennkringkaster ikke skal gi privilegier til én gruppe. Kirkerådslederen og NRKs kringkastingssjef viser til små glimt av mangfold, men leverer ikke konkrete eksempler på at dette likestiller ulike livssyn med Den norske kirke. Når NRK sender ukentlige gudstjenester fra Den norske kirke, er dette noe helt annet enn sporadisk dekning av andre religioner eller lette underholdningsprogrammer. Da hjelper det ikke at man i tillegg til dedikerte morgenandakter for kristne har kveldstanker for alle. Ulikheten består.

Et annet argument handler om at Den norske kirke fint kan produsere og gjøre sine gudstjenester tilgjengelige selv. Teknologien er mer enn moden for nettopp dette. Under pandemien var det tydelig at kirker og andre trossamfunn selv greide å strømme sine samlinger. I tillegg viste antallet lyttere som fulgte radiogudstjenestene på NRK P1+ at interessen for slike sendinger fortsatt er der – men det er ikke dermed sagt at det er NRKs oppgave å fylle sendeplanen med forkynnelse fra ett livssyn.

At den statlige allmennkringkasteren i stor grad sender programmer som tjener én religion, signaliserer at kristendommen skal ha en særstilling i offentligheten. Det strider mot målet om et livssynsåpent samfunn der alle – troende og ikke-troende – skal behandles likt av staten og dens institusjoner. Det offentlige rom er for alle, men det betyr ikke at det offentlige skal drive forkynnelse.

Haugen og Hegstad bør dermed anerkjenne at historisk tradisjon ikke trumfer rettferdighet. Dersom NRK ønsker å ta religion og livssyn på alvor, bør de behandle feltet slik de behandler nyheter, underholdning og annet: upartisk, mangfoldig og redaksjonelt begrunnet. Det er på tide å avslutte praksisen med statsfinansiert forkynnelse som primært goder ett livssyn – det blir som å kalle kaviar for et helt vanlig eple.

^{Innlegget ble publisert av Vårt Land den 3. januar 2025 under samme tittel.}