KrFs skolegudstjeneste-populisme

Debatten om skolegudstjenester dukker opp hvert år, og i år er det KrFs forslag om å tvinge alle skoler til å tilby gudstjeneste, som har gitt debatten ny fart. I Human-Etisk Forbund anser vi ikke dette som et reelt forsøk på å endre praksis, men et politisk grep for å skape konflikt.

Dag-Inge Ulstein er tydelig til Nationen at han mener at alle elevene bør være med på skolegudstjeneste og at alle skoler må ha skolegudstjenester. Når han ikke ønsker at elevene skal ha frihet til å velge dette selv så blir tvangen tydelig. KrF vet godt at forslaget deres ikke blir vedtatt, men ved å provosere frem debatten håper de å mobilisere egne kjernevelgere ved å tegne et bilde av de av oss som ønsker inkludering og fellesskap, som “fiender av tradisjon”. Vi bør ikke la denne strategien definere samtalen.

Derfor er det viktig å rydde litt i prinsippene om hva som er skolens rolle. Når en kommune som Hamar – etter ønske fra egne skoler – velger å samle elevene i inkluderende arrangementer, så er det i tråd med intensjonen i Opplæringsloven og Utdanningsdirektoratets veileder om skolegudstjenester. Det er kommunene og skolene som skal avgjøre dette.

Frank Rossavik peker treffende på at hele feltet er preget av «tåke»: Norge har ikke lenger en statskirke, men skolegudstjenesten henger igjen som et privilegium for én utvalgt trosretning. Samtidig er opplæringsloven klar: Skolen skal ikke forkynne. En gudstjeneste er forkynnelse, det er Den norske kirke selv tydelig på. Likevel har Stortinget valgt å tillate dette, om skolene og skoleeier ønsker det.

KrF fremstiller gudstjenester som inkluderende. Men forskning viser at praksisen nettopp skaper splittelse. I en studie blant norske lærere ble det funnet store variasjoner i informasjon, gjennomføring, og likeverdighet når det kom til de alternative oppleggene – og enkelte elever fikk ingen alternativ aktivitet i det hele tatt. Tallene i forskningen viser at mange barn, særlig fra muslimske familier, fra Jehovas Vitner, og fra Human-Etisk Forbund, benytter fritaket – ofte med ubehag fordi alternativene kan innebære lesing alene, kjedelige oppgaver eller synliggjøring som «annerledes». Senest i fjor ble et staffepreget alternativ som fjerning av tyggis under pulter brukt som “likeverdig opplegg”. Dette er det stikk motsatte av skolens arbeid for inkludering resten av året.

Når Joel Ystebø hevder at «lite er mer inkluderende enn en julegudstjeneste», så overser han nettopp dette. En aktivitet er ikke inkluderende bare fordi alle kan komme; gjennomføringen, øving i forkant, og alternativet må også være likeverdig og på plass. Og et tilbud som krever fritak, skriftlige meldinger og sosiale valg for å stå utenfor fellesskapet – er per definisjon ikke inkluderende for alle.

Hamar-skolenes beslutning viser en mer moderne vei: å lage felles aktiviteter som samler elevene uten å trekke dem inn i en religionsutøvelse. Kulturbaserte fellesmarkeringer gir rom for fellesskap på tvers av bakgrunn, uten å presse noen inn i en religiøs praksis de ikke ønsker.

Skolen sørger uansett for at alle elever lærer om kristenarven og julas mangfoldige historie, uansett om elevene deltar på tilbedelse eller ikke. Vil kirken invitere elevene til gudstjeneste før jul, kan det gjøres etter skoletid – helt frivillig, uten sosialt press og uten å splitte klasser. Skolen skal samle, ikke sortere.

Stortinget kommer derfor til å avvise KrFs forslag, slik et flertall gjorde allerede i februar i år. Det er ikke skolens rolle å sørge for rekruttering til eller deltagelse i ett bestemt trossamfunn. Det er skolens rolle å sikre en fellesskole der alle elever kjenner tilhørighet – også i desember.

Og i den offentlige samtalen må vi være bevisste på KrFs strategier. Uansett om det gjelder å gjøre det vanskeligere for par å skille seg eller innføring av skolegudstjenestetvang.

^{Innlegget ble publisert av Nationen den 18. desember 2025 under samme tittel.}